Tonje Brenna var lenge et friskt pust i en ellers så grå regjering. På rekordtid har hun gjennomgått et hamskifte, og står nå fram som en moraliserende høyrepopulist av mest ubehagelige sort. For en tid tilbake valgte Brenna å trå inn i den tvilsomme tradisjonen fra Bjarne Håkon Hanssen da hun fisket opp det skammelige begrepet ”opp om morran” fra glemselen. Ministeren mottok høyst fortjent et ras av kritikk etter denne sterkt stigmatiserende uttalelsen, men kritikken ser ut til å ha prellet av for nå trøkker hun til i Aftenposten, og drar moraliseringa over syke ungdom og innvandrere til nye høyder.
Brenna vil nemlig få få flere i jobb og færre på trygd – spesielt syke, unge mennesker og arbeidsledige innvandrere. Da må det stilles krav, og samfunnet må ha forventninger. Vi må fortelle unge at de må ”bidra til å komme i aktivitet”. Vi må slutte med ”sy-pute-under-armen-mentalitet”. Unge og innvandrere må ”vende blikket fra ytelser til å yte”. I tillegg mener hun at unge, uføretrygda får ”for lite incentiv til å komme i jobb”
Her er et av de velklingende gullkornene som Brennas kommunikasjonsrådgivere har kommet opp med:
”For mange unge må bruke krefter på å dokumentere at de er syke i stedet for å få hjelp til å komme ut i jobb.”
Og her er et annet:
”Det er mer helsebringende å være i aktivitet enn å bruke kreftene på å dokumentere at du ikke kan være i aktivitet.”
Det er nemlig ikke slik at disse ungdommene er syke, eller sliter med å være i aktivitet. De bare dokumenterer at de er ”syke” og ”ikke kan” vær i aktivitet. Hvis vi bare opptrer litt strengere, stiller flere krav, har forventninger til dem, og slutter å sy puter under armene deres, så bærer det raskt ut i jobb!
På tross av at Norge er et av landene i Europa med flest folk i jobb, er visstnok antallet syke og trygda et av de største problemene i samfunnet for øyeblikket. En gang i tiden hadde vi leita etter årsaker til at såpass mange ungdommer ender med å bli syke, eller at en uforholdsmessig stor andel innvandrere havner utenfor arbeidslivet. Arbeiderpartiet har imidlertid slått seg til ro med at det handler om personlig moral. Syke ungdommer og arbeidsledige innvandrere må ”vende blikket fra ytelser til å yte”. Tiden for politiske løsninger er forbi, i alle fall slike som koster penger og handler om annet enn straff (eller ”incentiv” som det heter på politikerspråket).
Dette misforståtte forsøket på å vinne tilbake velgere gjennom å senke snøret ned i kommentarfeltenes grumsete vann, vil imidlertid misslykkes nettopp fordi det er en altfor lettvint løsning på et komplisert problem. Jeg kunne lista opp mange årsaker til at dette ikke kommer til å fungere, men jeg skal nøye meg med én (for den er tilstrekkelig i seg selv): Det finnes ikke i nærheten av nok jobber til syke mennesker som kun kan jobbe i redusert kapasitet! Denne gruppa er uønska på arbeidsmarkedet! Arbeidslivet stiller stadig høyere krav til effektivitet, noe som medfører at flere mennesker faller utenfor i dagens arbeidsmarked. Dette er imidlertid et komplekst problem som krever kompliserte politiske løsninger. Da er det langt enklere å skyve ansvaret over på individet.
Og hvis noen mistenker at jeg i min analyse er for hard i klypa, er det jo en grei pekepinn at Brenna mottar skryt for sine uttalelser fra Fremskrittspartiet – et parti som lenge har satt kampen mot ”snillismen” høyt på sin agenda.