Ill.: Pixabay
Det ropes og diskuteres mye om skoler, barnehager og eldreomsorg, men såpass ulike emner går egentlig opp i en høyere enhet – kommuneøkonomi – som får ufortjent lite oppmerksomhet.
Trange kommunebudsjetter er et universelt problem i landet vårt. I Stavanger har vi havna i den situasjonen at utgiftene overgår inntektene, og behovet for alvorlige kutt reises med stadig større kraft fra både byråkrati, politikere og medier. Et av de vanligste begrepene som brukes i debatten rundt kutt, er “ansvarlig”. For at kommunen skal kunne drives “ansvarlig, og føre en “ansvarlig” økonomisk politikk, må utgiftene kraftig ned. Det høres både fornuftig og selvsagt ut.
Problemet er bare at saken snus på hodet dersom man bare plasserer adjektivet “ansvarlig” foran helt andre substantiv. Flere av våre kommunale tjenester står nemlig dypt planta i en voksende krise. Sykehjemmene sliter med underbemanning og høyt sykefravær, og de ansatte klarer knapt å rekke over de mest grunnleggende arbeidsoppgavene sine. Medieoppslagene den siste uka om uheldige hendelser ved Lervig Sykehjem i Stavanger, illustrerer dette problemet. Ansatte i grunnskolene våre opplever også et uholdbart arbeidspress som resultat av faglige og sosial problemer blant elevene, vold, problemer med å rekruttere nye ansatte osv. Det er overtydelig at skolene har behov for friske midler for å kunne håndtere problemer hverken mobilforbud eller redusert skjermtid vil løse. Det ropes også fra våre barnehager om manglende bemanning, og mangel på spesialpedagogisk hjelp.
Så – drives våre skoler, barnehager og eldreomsorg på et “ansvarlig” vis? Nja, det virker ikke slik. Og klarer vi å drive dem “ansvarlig” om vi kutter ytterligere i disse tjenestene ? Nei, absolutt ikke!
La oss bare stoppe opp ved de to viktigste årsakene kommunedirektøren trekker fram for overforbruket i Stavanger – bosetting av flyktninger og sykefravær – for å se hvorvidt disse “rettferdiggjør” at kommunens tjenester til innbyggerne drives på et uforsvarlig vis. Vi har altså som nasjon avgjort at vi vil hjelpe familier fra Ukraina som flykter fra krig, elendighet og en potensiell død. Det skulle selvsagt bare mangle når medmenneskers liv er i fare, og vi bidrar til å holde den krigen i live! Men er ikke dette en økonomisk byrde som bør bæres av staten, altså vårt fellesskap, i stedet for at en stor del av regninga sendes over til kommuner som ønsker å hjelpe?! Og kutt som resultat av høyt sykefravær er virkelig en slippery slope! Vi VET at en viktig årsak til høyt sykefravær i for eksempel helse- og omsorgstjenester, er en travel arbeidshverdag og høyt arbeidspress. Kutter vi ytterligere i tjenestene, vil arbeidshverdagen bli enda travlere, arbeidspresset bli enda tøffere, og sykefraværet øke ytterligere osv. Innsparinger og kutt framstår derfor som stikk motsatt av “ansvarlig” om kommunens viktigste oppgave er å ta vare på sine innbyggere. Og det er det vel?
Noen tenker kanskje at kommunene må slutte å sløse penger på unødvendig luksus, og heller bruke pengene på barn, syke og eldre, men en overveldende del av et hvert kommunebudsjett, går til nettopp disse gruppene. Resten er for småpenger å regne. Dette betyr at skal vi prioritere de eldre, må vi ta fra barna – og omvendt. Det er derfor den økonomiske ramma kommunene opererer med som er “uansvarlig”. Politikerne i den enkelte kommune kan selvsagt ta små grep for å gjøre den økonomiske ramma litt mer “ansvarlig”. Det sittende flertallet i Stavanger burde for eksempel aldri fjerna eiendomsskatten, og satt oss i en enda vanskeligere situasjon. Det var et idiotisk valg! Men de aller, aller fleste pengene som en kommune får, kommer fra staten. Det er staten som avgjør hvor romslige budsjett landets kommuner skal sitte med, og hvor gode tjenester kommunene skal kunne tilby sine innbyggere. Det er derfor på tide at våre nasjonale politikere innser hvordan livsviktige kommunale velferdstjenester knaker i sømmene, og tar ansvar for å gjøre tjenestene “ansvarlige”!
Og så drømmer jeg om at både kommunedirektører, politikere og medier snur opp-ned på retorikken sin når de i fremtiden omtaler innstramminger og kuttforslag i kommunene. I stedet for å si at det må kuttes i utgifter slik at kommunen kan drives “ansvarlig”, bør de si at kommunen dessverre må drives mer “uansvarlig” fordi vi ikke har nok penger! Det er nemlig tjenestene til innbyggerne som skal stå i sentrum, ikke den økonomiske bunnlinja!