Det er ikke alle «støymusikere» forunt å nå de store strømmetallene. Men det har NXP. Riktignok via en «krokvei», men dog. Å bli strømmet rundt fire millioner ganger er det ikke mange norske artister, uansett sjanger, som opplever.
Å kalle NXP kongen av støy, støy i betydningen støymusikk, er ikke å ta for hardt i. En «karriere» som strekker seg over 40 år inngir respekt. 40 år svarer du kanskje? Jepp, de siste 40 år har NXP, aka Tore Dolg Stemland, forsynt folket med støymusikk.
Men Tore er ikke den som hviler på laurbærne.
I disse dager er han nok en gang klar med ett nytt album. Men det kommer vi tilbake til mot slutten av samtalen.
Første støyplate
I likhet med pønkeplater, så gir det litt prestisje å kunne hevde å være først ute med noe nytt. Støymusikken er intet unntak.
I april 1984 ga NXP ut sitt første soloalbum, «Cafe muzak». Et album som mange mener er Norges første støyutgivelse. En utgivelse som inneholder lyder og lydcollager, hvor rytme og tradisjonell oppbygging blir totalt tilsidesatt. Et album som brøt grenser og som ikke viste respekt verken for skrevne eller uskrevne regler i sekkebetegnelsen musikk. For er dette musikk? For noen vakkert og sterkt, for andre uforståelig og søppel. Sånn er verden, ingen liker alt. Men støymusikken har fått sitt fotfeste i Norge. Om den startet med «Cafe muzak» eller andre utgivelser forblir nerdemat i heftige diskusjoner over sementblandere og trykkluftborer.
Men hvem er så denne støyende herren fra det høye nord? Extraavisens utsendte tok kontakt og stilte spørsmålet. Hvem er denne personen som skjuler seg bak artistnavnet NXP?
– Tja, jeg er en fyr fra Bodø som hadde for mye tid for meg selv i oppveksten. Dette førte til at mine ører førte meg på ville veier. Alt som var eksperimenterende var inspirerende, kombinert med Black Sabbath, tidlig Uriah Heep på den ene siden og utspeisa psykedelia, Zappa og Arne Nordheim i andre enden. Likte å sjekke billigbunkene i bruktbutikkene. Det ingen ville ha var enten for jævli for meg også eller gull-lyd. Plater der man hører en som skriver på skrivemaskin og rasler med mynter i en kanal, mens man får en slags blues i den andre var fantastisk. Det viste at det bare var fantasien som satt grensene…eller mer korrekt viser at det ikke finnes grenser. Ut fra dette eksperimenterte jeg videre som NXP og i duoen Asod dvi.
Band karriere
De fleste av oss har en eller gang i livet vært innom band. Noen band når ut over øvingsrommet, men de fleste forblir godt gjemte hemmeligheter på øvingsrommet.
– Ja, jeg spilte trommer i et rockeband men var ikke særlig god og ikke likte jeg å forholde meg slavisk til ett sett rytmer. Hvor er den musikalske friheten i det? Det var en kort karriere. Senere ble jeg pønkevokalist og skrev tekster til eget band og andre. Deretter var jeg med i metalperkusjonsduoen Psykisk tortur. Da hadde jeg oppdaget Varese, Cage og Einstürzende Neubauten, så da lå verden åpen til å utforskes. Deretter ble det lytting på NON, Ramleh, Lou Reeds «Metal Machine Music» album med mer. I tillegg til artister som Crass, Discharge, Motörhead osv.
Men at han satset på en «karriere» som støymusiker skyldes litt tilfeldigheter.
– Debuten, «Cafe muzak», var egentlig tenkt som backingtape til en av konsertene til «Psykisk tortur», men den andre halvdelen av duoen syntes ikke den passet inn. Så da bearbeidet jeg musikken videre og endte opp med det resultatet man hører på albumet. Før det hadde jeg gjort sporadiske solokonserter i festlig lag, der en reimløs platespiller ble brukt til scratching kombinert med justering av TV-lydene som alltid kom etter Kveldsnytt, den velkjente skurringa som folk fra den tiden kjenner til. Jeg laget en låt med scratching i 1983 som kom på en tysk samler. Det er muligens den første utgivelsen der en nordmann scratcher på en utgivelse.
– Hvordan ble debuten mottatt?
– Øredøvende stillhet, svarer Tore.
– Ingen respons?
– Nei.
Men den senere støykongen lot seg ikke stoppe av manglende respons på debuten – en debut det nå er snakk om å reutgi på vinyl via spleis på bidra.no.
– Ble vokalist i pønkeband igjen (Terror for Jesus) som fikk ut en EP på vinyl 10 år etter at vi ble oppløst, ha ha ha. Snakk om å være treig på avtrekkeren. Jeg hadde fått blod på tann, og fortsatte med å gi ut solokassetter. I ettertidens ubarmhjertighet er det noen av de første utgivelsene som ikke har tålt tidens tann. Ja utenom debuten, den er jeg stolt av ennå. Deretter fikk jeg familie så musikk karrieren ble satt på pause noen år. Stort sett alt jeg har gjort solo etter comebacket finner man på min bandkamp, til gratis lytting og nedlasting. Det er utgivelser jeg kan stå for. Jeg vokste mye på å få familie, også musikalsk. Nå har jo begge barna blitt voksne og lager egen musikk. Inhabil javel, men de er knallgode musikere begge to. Mye bedre enn jeg har vært.
– Men du har nå fått deg en hit?
– Hit og hit fru Blom. Det er ei låt som blant annet brukes endel på Tiktok videoer, så da blir det jo noen tusen avspillinger i måneden. Men den hadde også mye avspilling på strømmetjenester før TikTok ble allemannseie. Artig at «Hello Darknes, My Old Friend» blir brukt så mye.
Festival
Når man snakker med Tore, er det ikke mulig å komme utenom Nødutgangfestivalen. Artig navn, men hva var dette for noe?
– Det var en festival for musikk bortenfor VG lista, men innenfor rekkevidde. I det åpenrommet putta vi krautrock, støy, frijazz og annet som ikke akkurat er spilt for ofte på radio eller selger plater til gull. For å si det forsiktig. Men det startet med at jeg og Ronny Wærnes satt på en fest og syntes noen burde arrangere en konsert med det tyske kultbandet Faust i Bodø. I et øyeblikk av overmot (trolig) så ble det sendt en mail til dem om de ville spille i Bodø. Overraskende nok svarte de noen dager senere med at de ville komme. Da var gode råd dyre. Vi landet på at vi måtte ha en festival for å få støtte. Så tenkt så gjort. På grunn av at det var en festival fikk vi støtte både fra kommunen, fylket og Norsk kulturråd, samt fra den tyske ambassadens kulturmidler. Summa summarum så gikk festivalen rundt sånn cirka, og da var snøballen begynt å rulle. Dette var for bra til å stoppe, så det ble flere festivaler. Dessverre er den nedlagt nå.
– Lager du fortsatt fanziner?
– Ja jeg klarer ikke la være å skrive om musikk jeg har et sterkt forhold til. Jeg skrev en stund på ei platesamlerzine Fanz magazine (3 nr) for deretter å bare skrive om norsk musikk med Musikk fra Norge (5 nr til nå). Innimellom har jeg skrevet flere bøker, en norsk pønkdiskografi sammen med Robert Dyrnes og Kjell Arne Sandvik, og en bok om grafitti i Bodø i lag med min yngste datter Nora Elise Stemland. Jeg har også skrevet oppslagsverk over Bodøs pop og rock, samt en bok om støykunstner Lasse Marhaug i bokserien Norske albumklassikere som ble innkjøpt av bibliotekenes innkjøpsordning. Nå holder jeg på med en oversikt over norske musikkfanziner, på samme tid som jeg prøver å dokumentere hva som er utgitt på flexi i Norge på min blogg.
– Har tanken slått deg at dette er litt sært?
– Jeg har hørt at folk oppfatter meg som nerdete og sær, men det ser jeg på som en hedersbetegnelse.
Fremtiden
Nå har herr Stemland fått prate litt om fortiden. Men fremtiden, hvilke planer har han for fremtiden?
– En liten morsomhet er at jeg og min kone skal gi ut en singel basert på noe vi spilte inn for cirka 25 år siden. Det neste store prosjektet er et nytt album som er basert på lydfiler som duoen Negative Øhio ga til meg for at jeg skulle gjøre noe helt nytt med disse. Et prosjekt som har pirret meg tilstrekkelig til å ta opp igjen solokarrieren etter noen sabbatsår. Inspirasjonen har vært fraværende, men jeg føler nå at det har løsnet litt igjen. Albumet «Basic Information Before We Leave The Earth» kom tidligere denne uken på alt av strømmetjenester, så jeg håper alle gir det en sjanse. Kan fort skje at akkurat du oppdager ny musikk som du ikke ante eksisterte. Eller du bare synes dette er unødvendig støy. Jeg vil jo ikke at musikken min skal være muzak, tross alt….