Straks det nærmer seg tid for å stramme inn på velferdsstønader, og gjøre livet vanskeligere for syke mennesker, øker alltid trykket av propaganda som får innstrammingene til å føles som en logisk konsekvens av rikets tilstand. Stadig oftere møter vi påstander om uhåndterlige og skyhøye offentlige trygdekostnader, og den kraftige økningen av innbyggere som lever av trygd. Det har vært kronargumentet for nedbygginga av velferdsnettet i samfunnet vårt siden Arbeiderpartiet på 90-tallet gjennomførte en radikal endring av sosialpolitikken vår, og innførte den forhatte “arbeidslinja”. Det er selvsagt en fordreid versjon av virkeligheten de serverer oss, for Norge har lenge vært et av landene med flest innbyggere i arbeid, og det er vi fortsatt.
Det er imidlertid interessant å ta et steg tilbake i tid til perioden hvor Arbeiderpartiet reformerte vår sosialpolitikk til det langt verre – 90-tallet. Dette var en gullalder for nyliberalismen, som blåste inn over hele vesten, og flere vestlige land påstod at det var behov for å reformere deres velferdssystem. I Storbrittania styrte Blairs New Labour med det politiske prosjektet å fjerne flest mulig fra uføretrygden, og verktøyet deres var å spre mistanke om omfattende trygdesvindel. I USA satt Clinton ved makta, og banka gjennom den katastrofale “Welfare to work” bill, som blant annet innførte tidsbegrensninger på trygda. Reformen skulle bryte folks “avhengighet” av trygd, og gi dem verdigheten tilbake, men førte i stedet til en heftig økning av fattigdom. I begge land ble endringene begrunnet med høye offentlige kostnader, og for mange innbyggere på trygd.
Hvordan kunne slike omfattende endringer med så mange likhetstrekk skje i såpass ulike samfunn som det norske, britiske og amerikanske? Og hvorfor skjedde endringene under sosialdemokratisk styre? Opplevde vi en global bølge av trygdesnylting mot slutten av forrige årtusen? Selvsagt ikke! Hva vi opplevde var et ideologisk skifte, og en dramatisk høyredreining hos våre sosialdemokratiske partier over hele vesten – den tredje veien ble født – en endring av politiske ideer og prosjekter som disse partiene fortsatt sliter med. Og disse nyliberalistiske løsningene stammet fra store, internasjonale organisasjoner som OECD. På tross av at disse politiske løsningene åpenbart ikke har ført til noen reduksjon i antallet syke mennesker, men kun bidratt til større elendighet for syke og fattige, sitter både OECD og de sosialdemokratiske partiene fortsatt fast i samme ideologiske hengemyra. Spørsmålet er bare om de noensinne klarer å dra seg opp.
Følg Extraavisen på facebook!
