Det er sorg både i Vømmøldalen og i Porselenstrand. Christian Schravlevold (aka Hans Rotmo) har sunget sin siste tone her på jorden.
Hans Per Rotmo ble født 10. mars 1948 i Verdal, Trøndelag og vokste opp der. Han ble utdannet cand.mag. (1973) ved historisk-filosofisk fakultet, Universitetet i Oslo.
I 1973 dannet Rotmo Vømmøl Spellmannslag sammen med tre andre musikere fra studentmiljøet på Blindern.[18] Iforbindelse med Vømmøl kalte han seg Kristian Schravlevold. På kort tid gav gruppa ut to plater, Vømmøl’n (1974) og Vømlingen (1975), i en tid med «folkelig og progressiv norsk musikk-kultur» og fokus på norske tekster. Begge utgivelsene ble salgssuksesser. Flere av låtene fra Vømmøl’n lå høyt på Norsktoppen, deriblant Peder og Hammarforsens brus, Høvlerivisa og Spæll åt mæ. Fra oppfølgeren Vømlingen var det også flere låter som ble populære i radio, deriblant Førarkortet og Det e itjnå som kjæm tå sæ sjøl.
Rundt vømmølmusikken skapte Rotmo et univers av snodige karakterer og fremtoninger som etter hvert ble hovedpersoner i den fiktive og distriktspolitiske striden mellom modernitet og landsbygd, mellom Porcelensstrand og Vømmøldalen. I senere intervjuer har Rotmo fremhevet at målet med Vømmølmusikken var å lage genuin norsk pop med utgangspunkt i eget språk og nasjonal musikkhistorie. Noe av det viktigste som kom ut av Vømmølmusikken var etter hans mening en fornyelse av den såkalte slåttemusikken. Han har i ettertid også nedtonet det politiske aspektet ved Vømmøl-prosjektet og betrakter i dag Vømmølmusikken som «et sorgarbeid for utkantstrøkene med nedlagt næringsliv og fraflytting».
Vømmøl Spellmannslag ble gjenforent en kort stund i 1984 i forbindelse med feiringen av «Vømmølåret» og utgivelsen av plata med samme navn. Plata var produsert av Åge Aleksandersen. Den hadde «jappetida» og «høyrebølge» som politisk bakteppe, men inneholdt også populære slagere som Auksjonsvisa og Gammelpoteta. Auksjonsvisa gikk til topps på Norsktoppen i oktober 1984.
Senere i 1970-årene fortsatte Rotmo med andre musikalske prosjekter, deriblant Arbeidslaget hass K. Vømmølbakken og Heimevernslaget. Om platene med Arbeidslaget har Rotmo uttalt at de kan betraktes som politiske bestillingsverk «i ei tid da alle skulle proletariseres».
Solomateriale og Ola Uteligger
Begynnelsen av 80-årene var preget av soloprosjekter. I 1980 gav han ut den noe kontroversielle juleplata Vårres jul, der han satte spørsmålstegn ved den kristne kulturarven og den moderne kommersialiseringen av jula. Albumet ble skrevet på 14 dager høsten 1979 og utgitt i revidert utgave i 1990. To år senere kom solo-platen Løkka i livet (1982), beskrevet som en plate med nære og personlige tekster.
Rotmo fortsatte sin musikalske karriere under artistnavnet Ola Uteligger, som opprinnelig var en teater-figur, og spilte inn tre album med dette kunstnernavnet. I rollen som Ola Uteligger iscenesatte han seg selv som en hjemløs trubadur med et skjevt blikk på sine omgivelser. Olas nærområde var Østbyen i Trondheim; Nedre Elvehavn og de gamle verftsbygningene på TMV-tomta. Rotmo laget også en musikalversjon av figuren og tok den med seg på turne. Blant medhjelperne på scenen var Saupstadringen Damekor og Konstablenes Maggaband. I en periode på 4 år kom det 3 utgivelser under dette kunstnernavnet: Brølloppet i Kanaan (1985), Herberget Sannheten (1987) og Sorgens Bar (1989). Med disse utgivelsene fikk Rotmo noen av sine største slagere, deriblant Fire fine lænestola (1985), Møringen (1987) og Litjkar’n (1987). Fire fine lænestola gikk til topps på Norsktoppen i januar 1986. Musikkvideoen til låten, innspilt ved Elvehavna, ble først vist som en Vømmøl-sang på NRK i 1984. Litjkar’n vakte oppsikt da den ble erklært uønsket på NRK Sør-Trøndelag sine spillelister. Rotmo uttalte senere at han anså Litjkar’n som en av de beste låtene han hadde komponert.
Den siste platen med Ola Uteligger kom i 1989. Med unntak av noen lav-profilerte prosjekter, som f.eks. Fæst i Natt-kassetten og diverse samleplater, var det lite å høre til Rotmo som plateartist i årene som kom. I et intervju med Aftenposten i 1993 fortalte Rotmo at han hadde trukket seg tilbake fra den kommersielle musikkbransjen. I år 2000 kom imidlertid en plateutgivelse med nytt materiale, spesialskrevet for teaterstykket Bønder i solnedgang. På denne platen samarbeidet han med backing-bandet Skrujern. Plata ble lansert i Felleskjøpets lokaler på Tunga i Trondheim og ble av opphavsmannen beskrevet som et «møte mellom by og land (…) en blanding av gammeldans og rock, av reggae og reinlender». Rent tematisk sirklet plata omkring en samtidsdiagnose av norsk jordbruk.
I 2003 kom samleplaten Spæll åt mæ, som solgte til platina. I desember 2009 meldte Adresseavisen at Rotmo var iferd med å skrive nye julesanger.[48] Resultatet ble å høre på utgivelsen Vårres jul 2 som kom i november 2010 og som solgte til dobbel platina i løpet av den etterfølgende måneden. Før jul 2010 turnerte Rotmo sammen med originalbesetningen fra Vårres jul. En av konsertene i Olavshallen ble filmet, og det ble utgitt en DVD og en live-cd med musikk fra konserten. I 2011 ble en lignende turné gjennomført.
Samarbeidsprosjekter – Arven fra Vømmøl
I et intervju fra Adressa i 2006 bekreftet Rotmo at han hadde skrevet over 30 nye Vømmøl-låter til en ny Vømmølplate. Et utvalg av disse sangene ble innspilt av Vømlingan vinteren 2007 og kom på platen Vømmølminner, som offisielt ble lansert under Vømmølfestivalen på Verdal i juni samme år. I denne forbindelse gjorde Rotmo tre store konserter sammen med Vømlingan, henholdsvis Storåsfestivalen 2007, UKA 2007, og en avslutningkonsert på klubben Betong i Oslo. Senere samarbeidet han med Vømmølgutan, og stod på scenen sammen med dem under Steinkjerfestivalen i 2015.
I 2019 gav Rotmo ut albumet Vømmølbuen under navnet Vømmølbasen og Porcelen Band. Foruten Rotmo består bandet av Berit Lillevold på trekkspill, Arild Moe på gitar, Lars Erik Fisknes på bass og Tony Waade på trommer og lurk.
Trossetrua Band
I 2012 lanserte Rotmo et nytt prosjekt under navnet Trossetrua Band. Den første utgivelsen fikk navnet Six Pack vol 1: Norge. Albumet kom ut i 2012, og hadde sju spor, hvor alle låtene var gamle komposisjoner med norske tekster, som Hans Rotmo skrev om for at låtene skulle bli litt mer moderne og passe bedre til våre dager. En av låtene fra dette prosjektet, den satiriske «Vi fra Andre», ble kontroversiell og skapte debatt i mediene. Låten ble beskrevet som en omskriving av Henrik Wergelands «Vi ere en Nasjon, vi med» og kunne tolkes som en harselas med det norske innvandrermiljøet. Andre kilder beskrev den som en pastisj over Wergelands tekst.
Flere aktører i norsk offentlighet mente at Rotmo bidro til fremmedfrykt, fordommer og rasisme. Selv hevdet Rotmo at teksten var «ment som satire, og ikke fordomsfullt». Adresseavisens kommentatorer reflekterte over debatten og kom med nyanserende betraktninger. Felles for Adresseavisens kommentatorer var allikevel en oppfatning av at Rotmo, med denne komposisjonen, ikke hadde levert et kunstnerisk produkt av høy kvalitet.
Ytterligere to utgivelser fulgte i årene som kom; Six Pack vol 2: Trossetrua og Six Pack vol 3: Eurotrua. En av komposisjonene på Six Pack vol 3, «Svarte Telt», skapte på nytt debatt omkring innvandring og kultur. Låten inneholdt en omstridt tekstlinje som antydet at asylsøkere «kryr som lopp og lus». I et intervju med NRK utdypet Rotmo begrepsbruken og modifiserte forståelsen av tekstlinjen. Reaksjonen fra norsk offentlighet var imidlertid negativ.
Låtskriving
Tidlig i karrieren tok låtskriving Rotmo svært seriøst og begynte ved universitetet for å bli en bedre låtskriver: «God musikk og god lyrikk springer ut av ensomhet og god tid. For å skrive gode låter må jeg ha det kjedelig. Gudsjammerlig kjedelig». Rotmo skriver mer utdypende om sitt forhold til sangtekster i boka Tekstforfattaren (Samlaget, 1993).
Rotmo har utmerket seg som en produktiv låtskriver og tekstforfatter. Dette har medført at han også har levert mye materiale til andre artister. Blant dem er Arnsteins, Konstablenes Maggaband, Eau De Vill, Bonzo Radio og Vømlingan. I tillegg figurerer en rekke Rotmo-komposisjoner på diverse samleplater. På begynnelsen av 80-tallet var han også med i den norske filmen Krypskyttere (Norsk Film, 1982), som omhandlet en gruppe militære som kommer i strid med lokalbefolkningen vedrørende et skytefelt.
Politikk
Politisk har Rotmo ofte blitt assosiert med den politiske venstresiden, men selv har han uttalt at han «aldri var medlem i AKP(m-l)» og at han oppfattet seg selv som «mer grønn enn rød». I senere intervjuer antyder Rotmo at han har skiftet mening i flere politiske spørsmål, og at han har et nyansert forhold til den radikale 70-tallsepoken.
I 2015 skapte Rotmo på nytt politisk debatt. I et intervju med Trønder-Avisa kom han med nye innspill til innvandringsdebatten i tråd med tidligere uttalelser som fulgte i kjølvannet av Trossetrua-prosjektet. I intervjuet beskrev Rotmo muslimer som «miljøforurensning i Europa». Flere aktører i norsk offentlighet reagerte på utspillet og Rotmo tok etter hvert selvkritikk for noen av uttalelsene.
