Ny forskning og hittil ikke kjent dokumentasjon avdekker en rekke alvorlige forsømmelser i myndighetenes håndtering av Alexander L. Kielland-ulykken.
Regjeringen sviktet og påtalemyndighetene begikk graverende feil. Dette er blant funnene til professor Marie Smith-Solbakken ved Universitetet i Stavanger og et team hun har ledet for å undersøke Kielland-katastrofen i 1980.
Eva Joly inngår i forskerteamet som i dag offentliggjør sin rapport. Hun har erfaring som dommer, statsadvokat og etterforskningsleder i Frankrike. I tillegg har hun arbeidet som spesialråd i Justisdepartementet i Norge.
– Riksadvokatens beslutning om å ikke forfølge de strafferettslige sidene av denne katastrofen er uforståelig. Det var en forsømmelse å ikke starte etterforskning for uaktsomme drap, fastslår Eva Joly.
Nytt håp
Funnene gir de etterlatte og overlevende etter Norgeshistoriens største industriulykke nytt håp om rettferdighet og erstatning:
Påtalemyndighetene neglisjerte solid dokumentasjon som tilsier at ulykken skulle ha vært etterforsket som uaktsomme drap.
Sentrale dokumenter etter ulykken var utilgjengelige for granskningskommisjonen, og dokumentasjon forsvant.
I en regjeringskonferanse kort tid etter ulykken ble det i et dokument erkjent at sikkerhetsnivået i oljevirksomheten ikke var på et akseptabelt nivå, men etter fem dager ble dokumentet erstattet av et annet der kritikken mot sikkerheten var fjernet
Rapporten «Empirisk undersøkelse av myndighetenes oppfølging av ansvar etter Alexander L. Kielland-ulykken» inngår i dokumentasjonsprosjektet – et prosjekt Stortinget vedtok i 2021 med Norsk Oljemuseum som ansvarlig.
Regelbrudd fremskyndet katastrofen
– Vi har skaffet oss tilgang til dokumentasjon som tidligere ikke har vært kjent, og vi har fått bekreftet at viktige dokumenter har forsvunnet, sier professor Marie Smith-Solbakken.
Et sentralt funn dreier seg om statsadvokatens og riksadvokatens manglende behandling av en politirapport fra 1983, der det fremkom, blant annet med foto-opptak, at flere dører og skott som skulle være lukket, sto åpne på ulykkestidspunktet.
– Hadde disse dørene vært stengt, slik regelverket tilsa, ville riggen ha holdt seg flytende rundt 90 minutter lenger enn det den faktisk gjorde. Da ville langt flere med stor sannsynlighet ha overlevd denne ulykken, sier Marie Smith-Solbakken.
Forskerne peker også på at det er flere andre forhold som kan ha påvirket riggens stabilitet og dermed bidratt til at den kantret så raskt. Det ene er at mye av dekkslasten var usikret. Det andre, og svært alvorlige, er at det var bragt mye utstyr om bord på riggen for å omgjøre den fra en boligplattform tilbake til det den egentlig var konstruert som – en borerigg. Her gikk slanger og ledninger gjennom døråpningene – åpninger som altså skulle være lukket. I enkelte av åpningene var også alarmene deaktivert, de som skulle varsle kontrollrommet om ulovlig åpne dører.
Brudd på menneskerettighetene
Det er for Eva Joly ubegripelig at statsadvokaten så bort fra det faktum at dører og luker sto åpne i strid med sikkerhetsreglene. Det sammen med deaktiverte alarmer og en rekke andre kritikkverdige forhold skulle ha vært etterforsket som uaktsomhet, og dermed som uaktsomme drap.
– Ofrene etter Kielland-ulykken ble fratatt retten til full rettferdighet, ettersom de ansvarlige ikke ble stilt til rette, sier Joly.
– At mennesker i en dyp livskrise nærmest presses av et multinasjonalt oljeselskap til å akseptere en symbolsk erstatning under forutsetning av at de ikke vil forfølge saken rettslig, er uverdig. At de etterlatte og overlevende ble frarøvet muligheten til en rettferdig rettergang er et klart brudd på den europeiske menneskerettkonvensjonen, fremholder Joly.
Riggen ikke godkjent
Et annet kritikkverdig forhold forskerne har avdekket, er manglende granskning av mulig bevisforspillelse. Sentrale dokumenter, essensielle for å belyse ansvar og sikkerhetskultur, forble utilgjengelige for granskningskommisjonen. Det dreier seg blant annet om loggboken for den aktuelle perioden og korrespondansen mellom kapteinene og rederiet. I et møte med granskningskommisjonen den 30. mars 1980 – bare tre dager etter ulykken – bekreftet Stavanger Drilling at dekksdagbøker (logger) var sendt i land tidligere på ulykkesdagen, og at de kunne gjøres tilgjengelige for kommisjonen. Senere viste det seg at flere dekksdagbøker manglet, og aldri kom til rette. Dette er forhold som burde vært etterforsket, ifølge rapporten.
Anders Helliksen overlevde Kielland-ulykken under dramatiske omstendigheter. Han er leder av Kielland-nettverket som representerer de overlevende og etterlatte, og han er medlem av styringsgruppen for dokumentasjonsprosjektet.
– Jeg er imponert over det grundige arbeidet forskerne har gjort, og jeg er takknemlig for at Stortinget, i tillegg til å beklage den urett som har rammet Kielland-ofrene, også bevilget midler til dokumentasjonsprosjektet, sier Anders Helliksen.
– Nå har dette arbeidet kastet nytt lys over saken og forsterket den kritikken både vi og Riksrevisjonen er kommet med. Vi har spesilet merket oss ny dokumentasjon som viser at riggen ikke var godkjent som boligplattform. Vårt håp er at vi skal få vår rettmessige ertstatning, fremholder Anders Helliksen. Han etterfulgte Kian Reme som leder av Kielland-nettverket. Reme døde i juli fjor og Helliksen legger til:
– Vi har mye å takke Kian for, og vi i styret har lovet hverandre å fortsette arbeidet i hans ånd for forsoning, sannhet og rettferdighet.
Norsk Oljemuseum er ansvarlig for Dokumentasjonsprosjektet vedtatt og finansiert av Stortinget. Forskningsrapporten fra Universitetet i Stavanger –Empirisk undersøkelse av myndighetenes oppfølging av Ansvar etter Alexander L. Kielland-ulykken – inngår i dokumentasjonsprosjektet. Rapporten er utarbeidet av Marie Smith-Solbakken, Eva Joly, Frode Fanebust og Tor Gunnar Tollaksen.
