Vi kaster og brenner stadig mer avfall som fint kan gjenvinnes. Unøyaktige målemetoder, usikre data og lite åpenhet om hvor søpla vår ender opp gjør at norsk avfallspolitikk mislykkes.
Det mener forskere ved NTNU, som har satt et kritisk søkelys på de siste tiårenes avfallspolitikk i Norge. I en ny studie viser de at det er store hull i informasjonen myndighetene henter inn om avfallet vårt. Enkelte år har vi faktisk gjenvunnet 40 prosent mindre enn det som er oppgitt i offentlige statistikker.
Planer som ikke virker
– Mangelfulle data, upresise målemetoder og mangel på åpenhet fra returselskapene svekker kunnskapsgrunnlaget som avfallspolitikken vår bygger på. Derfor ender vi også opp med planer som ikke virker, ifølge forsker Kim Rainer Mattson.
Han er doktorgradskandidat ved Institutt for energi- og prosessteknikk. Sammen med professor Helge Brattebø og førsteamanuensis Johan Berg Pettersen står han bak den nye studien.
Norsk avfallspolitikk skal sikre overgangen til en økonomi som bidrar til å stanse tap av natur og bremse utslipp. Planene for en slik sirkulærøkonomi. er i tråd med EUs politikk, og bygger på offentlig statistikk som Miljødirektoratet og Statistisk Sentralbyrå (SSB) samarbeider om å lage.
Overdrevent positive anslag
NTNU-forskerne er de første som har fulgt etterlivet til søpla vår. Helt fra den leveres og behandles, til den ender opp som forbrente partikler i atmosfæren, nedgravd på deponi, som jord, kompost, gjødsel, eller som materialer i nye produkter.
Artikkelen deres, «Incineration Economy: Waste Policy Failing the Circular Economy Transition in Norway» ble nylig publisert i tidsskriftet «Resources, Conservation & Recycling».
Studien viser blant annet at privatpersoner, politikere og beslutningstakere får overdrevent positive anslag fra myndighetene på hvordan systemet med innsamling, resirkulering og gjenvinning egentlig fungerer. I årene 2009 og 2019 rapporterte Statistisk Sentralbyrå (SSB) om en materialgjenvinningsgrad på henholdsvis 44 og 41 prosent. Det er betydelig høyere enn tallene fra NTNU, som viser en gjenvinningsgrad på 28 og 29 prosent for de samme årene.
Råd for bedre avfallspolitikk
I 2009 gikk 49 prosent av alt avfall som ble samlet inn og behandlet til forbrenning. Ti år senere var dette økt til 65 prosent.
– Alt dette gir grunn til bekymring, fordi det skaper en falsk forestilling om at vi er på riktig vei. I virkeligheten er vi med og utvikler en forbrenningsøkonomi, i stedet for å jobbe målrettet med overgangen til det store målet om sirkulærøkonomi, sier Kim Rainer Mattson.
– Det er tydelig at selv om vi har et klart mål om økt sirkularitet i samfunnet, er vi fullstendig avhengig av å behandle avfall via forbrenning, sier forskeren.
Mattson og kollegene viser hva som må til for å bevege Norge i retning av målene EU har satt. De lanserer hele 18 mer presise måter å måle på, slik at myndighetene kan håndtere avfallsstrømmene mer effektivt.
Mye av avfallet som brennes, kommer fra samlekategorien restavfall. Nærmere 70 prosent av det er materialer som kunne vært sortert ut og behandlet på en mer miljøvennlig måte. I tillegg er i snitt 10 prosent av avfallet vi faktisk kildesorterer, feilsortert. Plast, papp, papir, og elektronisk avfall har store utfordringer. Folk sorterer mye feil og mye går tapt. Når andre alternativer blir krevende, kostbare og usikre, blir brenning den enkleste og billigste løsningen.
Målet: Mindre ressursbruk
Målet med norsk avfallspolitikk er at vi skal vekk fra en miljøfiendtlig, lineær bruk- og-kast-økonomi og over i sirkulærøkonomien der vi forsyner oss langt mindre av naturressursene.
Hvert år melder SSB og Miljødirektoratet om status. Hvor godt politikken, planer og praksis virker, skal vise seg i deres offisielle avfallsstatistikk. Hvor mye vi gjenvinner, forteller om fremgangen mot en sirkulær økonomi. Særlig husholdningsavfallet vårt får oppmerksomhet.
Stipendiat Mattson har selv jobbet fem år på innsiden av avfallsbransjen. Han mener det er bra vi har et system for å hente inn tall og data, så vi får en rettesnor på utviklingen.
– Men da må vi forsikre oss om at vi måler på en meningsfull måte. Dataene må gjenspeile hva som faktisk skjer etter at avfallet vårt er levert på avfallsstasjonen, sier han.
Tallene fanger ikke opp tap
Plast er en sammensatt materie og en av de mest krevende avfallstypene. Det gjør at lite resirkuleres og gjenvinnes. Når de ser på hele behandlingskjeden, ser forskerne betydelige tap.
Når SSB rapporterer at vi har 40 prosent materialgjenvinning på plast, er ikke det det endelige tallet på hvor mye som faktisk er gjenvunnet. Det er bare et mål på den informasjonen de har, som sier at 40 prosent av det er sendt til gjenvinning, ifølge Mattson.
– Tallene er overestimert. De tar ikke hensyn til at det skjer tap videre i prosessene, sier NTNU-forskeren.
Han understreker at det ikke er myndighetene som gjør feil. De får tallene fra avfallsselskapene, som rapporterer hva de samler inn og sender til gjenvinning. Men heller ikke de vet nødvendigvis hva som skjer med avfallet etter at de har sendt det fra seg.
Les mer: Tomme snusbokser skal bli nye produkter
Les mer: Plastsøppel er en ressurs som ikke trenger havne i havet
Kartlagt avfallsstrømmene
Noe av problemet er at returselskapene er lite åpne, ifølge NTNU-analysen. Vi kan ikke være sikre på at alt som er sortert ut for gjenvinning faktisk blir gjenvunnet. Noen avfallstyper er kompliserte og krevende.
– Vi mangler oversikt over hva som faktisk skjer med avfallet vi sorterer i Norge, men som vi sender over grensen til behandling, sier Mattson.
Forskerne har saumfart norsk avfallsstatistikk, ulike databaser, vitenskapelige publikasjoner og undersøkelser om hvordan avfallet behandles. De har også fulgt strømmen av elektrisk avfall, papp, papir og plast fra Norge til behandlingsanlegg i Tyskland, Nederland og Sverige. Og, de har snakket med produsenter og importører som har fått et utvidet ansvar for produktene sine gjennom hele livsløpet.
– Det er ødeleggende for avfallsindustrien med overskrifter om at vi stadig blir flinkere til å sortere og gjenvinne søpla vår, mens den i virkeligheten ender på lager i Finland eller brennes Tyskland. Det er lett å tenke seg at det ikke akkurat motiverer folk til å kildesortere hjemme, sier forskeren.
Når avfallet vårt brennes, får vi riktignok igjen energi. Den er ikke ren, og den skaper forurenset luft og aske. Når vi fortsetter å forsyne oss av materialer og natur for å lage produkter som vi brenner opp, fortsetter vi i lineærøkonomien vi vil vekk fra.
Trenger ny avfallspolitikk
– Dette er et problem vi har skapt, og som vi må stå til ansvar for. Å sende avfall til den andre siden av planeten og tenke at vi både løser et problem og rapporterer det inn som sirkulær økonomistatistikk, er ikke bra.
NTNU-forskerne foreslår lovendringer og nye nasjonale strategier for avfallssektoren. Alt må virke sammen. Livsløpsutslipp av drivhusgasser må inngå. Det samme må ulike mål for utsortering og gjenvinning. Slik kan vi få et helhetlig bilde av hvordan norsk avfallspolitikk egentlig virker.
– Det er for eksempel få returselskap og industrianlegg som er interessert i å dele data fra anleggene sine, sier Mattson, som allikevel mener modellene deres viser godt hva som skjer i alle faser av avfallets etterliv.
Utslipp utenlands teller ikke
SSB bruker «gjenvinningsgrad» som en indikator, eller et mål, på hvordan vi nærmer oss en sirkulærøkonomi. Det er ikke særlig nyttig for utforming av avfallspolitikk, mener forskerne. Det fanger hverken opp energibruk underveis, hvilke sluttprodukter vi ender opp med, eller hva vi erstatter av jomfruelig materiale.
Forskerne mener videre at Miljødirektoratets beregninger av klimagassutslipp fra avfallssystemet er et upresist mål.
– Direktoratet rapporterer utslipp knyttet til avfallshåndtering i Norge, og tar ikke hensyn til utslipp som skjer utenfor landegrensene, sier Kim Rainer Mattson.
Sortert plast brennes i utlandet
Alt plastavfall som sendes til gjenvinning, eksporteres for eksempel ut av landet. Ifølge rapporten «PlasticTheFacts» troner Norge på plastretur-toppen i Europa. I 2020 ble det samlet inn 29,5 millioner tonn plastavfall i EU, Norge, Sveits og Storbritannia. Drøyt en tredjedel ble sendt til materialgjenvinning, nesten halvparten ble brent, og resten gravd ned i følge Grønt Punkt.
15-20 prosent av norsk restavfall sendes til Sverige, der det brennes. Utslippene fra norsk avfall som brennes i utlandet er ikke med i den offisielle norske utslippsstatistikken.
Viktigst av alt: Unngå avfall
Når bildet vi får blir såpass upresist, bør vi se mer kritisk på hvordan vi måler, mener forskerne. Vi vil tjene på å måle det vi er interessert i å vite, og vi må måle over tid, slik at vi kan se utviklingen.
Det absolutt viktigste vi kan gjøre for å få til sirkulærøkonomi, er å unngå at avfall oppstår. Budskapet om mindre forbruk må høyere på dagsorden, og vi må kildesortere mer.
NTNU-analysen tar bare for seg husholdningsavfallet, som utgjør 25 prosent av totalen i Norge. Og om statistikken her er dårlig, er den, ifølge Matsson, helt elendig for alt det andre avfallet som skapes på arbeidsplasser, i industri og næringsliv.
Mattson mener norsk avfallspolitikk bør stille strengere krav til produsentene om at det de lager, faktisk kan kildesorteres.
Videre må myndighetene jobbe for økt åpenhet rundt hvordan avfallet behandles. Kravene om dokumentasjon på effekten av materialgjenvinning må bli strengere. Vi må få vite hvordan verdikjedene ser ut, hva materialtapene er, og hva som er den reelle verdien av resirkulerte materialer.
– Det er komplisert, men jeg tenker at dette ikke er noen umulig oppgave, sier stipendiat Kim Rainer Mattson.
