Mye tyder på at en gigantisk tabbe av de israelske hemmelige tjenestene åpnet for at Hamas kunne slå til mot Israel 7, oktober i fjor.
Helt siden Hamas slo til mot Israel 7. oktober i fjor i en aksjon der de drepte rundt 1.200 israelere og tok i overkant av 200 israelere til fanger, har spørsmålet blitt stilt om hvordan Hamas kunne organisere en slik aksjon rett foran øynene på israelske grensevakter og etterretningstjenesten.
Israel er av de fleste analytikere rundt om regnet for å ha en av verdens beste etterretningstjenester, og for å ha stålkontroll på hva som foregår i de palestinske områdene.
Grensen mellom Gaza og Israel er en av de strengest bevoktede områdene i verden. Området strutter av overvåkingskameraer rettet inn mot de palestinske områdene. Som om ikke det var nok, henger de avannserte, israelsk bygde, Skystar-ballongene henger kontinuerlig over området.
Så treningen på skjermene
Skystar-ballongene, eller rettere sagt Skystar 180 Aerostat-systemet, er et avansert overvåkingssystem utviklet av det iraelske firmaet RT LTS Systems. Daglig leder av firmaet, Rami Shmueli, skrøt i et intervju med den kristne ukeavisen Norge Idag uhemmet av systemet.
Shmueli sa i intervjuet at ballongene kan holde seg i luften opptil 72 timer og frakte med seg hypersensitive kameraer. Ifølge en artikkel i Aftenposten, har Israel eksportert dette systemet til en rekke land, blant annet både USA og Russland.
I månedene forut for angrepet, kunne de israelske ballongførerne se på sine skjermer hvordan Hamas forberedte et angrep. De var øyenvitner til de stadig hyppigere øvelsene. Så hvordan Hamas brukte kjøretøy og motorsykler, hvordan de fraktet sprengstoff og brukte droner.
I flere måneder sendte ballongførerne og kameraoperatørene, de som fulgte med på de fjernstyrte kameraene langs grensemuren – alt til ingen nytte.
Klassisk etterretningstabbe
De siste advarslene ble sendt fra observatørene kvelden før angrepet fant sted. Observatørene hadde lagt merke til uvanlig stor aktivitet fra Hamas, Denne rapporten skapte stor uro i hærledelsen, og sjefene for de ulike etterretningstjenestene ble vekket. Men det eneste som skjedde, var at noen av toppsjefene dro på jobb.
Men flere av de viktigste sjefene, deriblant generalstabsjefen og sjefene for henholdsvis den militære etterretningstjenesten, deltok ikke.
Nå som krigen har vart en stund, kommer også kritikken. Mye taler for at de israelske tjenestene har gått i den klassiske fella som e-tjenester ofte gjør; de klarer ikke å sette sammen bitene riktig i det puslespillet som det såkalte etterretningsbildet er.
Den israelske avisen Israel Hayom skriver at det er «en forutsigbar tragedie som følge av arrogansens synd, av Israels politiske ledelse og de militære sjefene». Avisen følger opp med å kalle det manglende profesjonalitet og udyktige folk i viktige posisjoner. Avisen trekker også frem at til tross for all informasjon man hadde, var det mange i toppledelsen som ikke en gang tok telefonen når folk prøvde å varsle i timene før angrepet.
En annen israelsk avis, avisen Ynet, skriver i sin konklusjon om etterretningsarbeidet i forkant av angrepet, at «alle så at Hamas trente til et angrep. Det kom opp i alle rapporter. Men hele toppsjiktet tok feil da de vurderte intensjonene til Hamas», skriver avisen.
Ikke første gang
Angrepet 7. oktober er ikke første gang en etterretningstjeneste ikke klarer, eller rettere sagt ikke makter, å tolke ting riktig. Det er heller ikke første gang den politiske og/eller militære ledelse ikke makter å tolke rapporter fra sin etterretning riktig. Noen ganger, kanskje oftere enn man tror, velger de som leser etterretningsrapporter av ulike grunner ikke å tro på hva som blir rapportert.
Ett eksempel på dette, er spionen Richard Sorge. Sorge rapporterte til sine russiske oppdragsgivere om Hitlers planer om å invadere Sovjetunionen. Stalin valgte av ukjente grunner ikke å tro på Sorges rapport, med det resultat at Sovjetunionen var uforberedt da Hitlers armeer angrep landet.
Et nyere eksempel fra Israel er fra 1973, og det som blir kalt Yom Kippur-krigen i oktober 1973. I likhet med Hamas’ angrep femti år senere, var det et angrep fra Egypt og Syria som kom fullstendig overraskende på Israel. I et imponerende koordinert angrep bygget egyptiske styrker broer over Suez-kanalen før de israelske styrkene som bemannet forsvarsverkene på den israelske siden. Samtidig som Egypt slo til ved Suez, slo syriske styrker til nord i landet.
For første gang i historien om de uttalige krigene som fulgte etter opprettelsen av staten Israel, ble den israelske hæren tvunget til retrett.
Under tidligere kriger hadde israelerne med letthet knust de arabiske hærene. Men denne gangen ble de arabiske soldatene undervurdert. Israelerne måtte kjempe hardt for å vinne terreng. Først etter flere uker med harde kamper, og store israelske tap, klarte Israel å snu det hele, og sende de egyptisk/syriske styrkene på retrett.
Men i likhet med angrepet fra Hamas femti år etterpå, kunne også angrepet i 1973 vært unngått.
En israelsk etterretningsagent hadde nemlig klart å få tak i de hemmelige angrepsplanene for angrepet. Agenten hadde gjort ett tidenes største etterretningskupp. Kuppet blir av mange sammenliknet med om amerikanerne hadde fått tak i de japanske planene for angrepet på Pearl Harbor. Kuppet var oppsiktsvekkende fordi planen var så hemmelige at selv ikke de styrkene som skulle delta hadde fått ta del i de, Det var kanskje toppen tyve personer i Egypt og Syria som kjente til den.
Nå opplevde agenten alle agenters mareritt. Han ble ikke trodd. Opplysningene ble forelagt Israels daværende statsminister, Golda Meir.
Foto: Wikimedia Commons
Hun var i tvil om ektheten, og ville la forsvarsminister Moshe Dayan vurdere informasjonen. Akkurat denne dagen var nok ikke den legendariske krigeren helt på topp. Han fikk, til tross for andre tegn på arabiske krigsforberedelser, straks mistanke om at her var det snakk om at agenten var blitt lurt til rundt. Dayan rådspurte en av de andre israelske tjenestene, som erklærte seg enig i Dayans syn.
Foto: Wikimedia Commons
Skjer og vil skje igjen
Slike etterretningstabber som Yom Kippur-krigen er noe som hele tide skjer, og vil fortsette å skje. Det nytter ikke med all verdens teknologiske overvåkingssystemer og tilgang på informasjon; det hele avhenger av kvaliteten på de som skal vurdere det innsamlede materialet, og sette sammen puslespillet. Rett og slett avhenger alt av den menneskelige faktor når man skal vurdere informasjon.