Cecilie Mauritzen har ikke tenkt å bli aktivist. Men melde seg inn i Besteforeldrenes klimaaksjon har hun gjort. Det er en bevegelse hun kan identifisere seg med. Ikke minst fordi BKA bekjenner seg så tydelig til Grunnlovens miljøparagraf, om etterslekten og dens rettigheter.
– Den er så flott, den tror jeg veldig på, den sier alt, egentlig!
«Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» Grunnloven § 112 (også tatt inn i formålsparagrafen til Besteforeldrenes klimaaksjon)
På jakt etter klimahandling
Vi møter Cecilie Mauritzen i Forskningsparken på Blindern, der hun har sitt daglige virke på Meteorologisk institutt. For tiden er hun dypt engasjert som leder for et EU-finansiert prosjekt, – WorldTrans, der fysikere og andre naturforskere jobber sammen med samfunnsvitere og psykologer for å finne farbare veier til et utslippsfritt samfunn.
– Det er et drømmeprosjekt, som jeg har tenkt å jobbe med til jeg blir pensjonist! Det oppsummerer alt jeg står for, og mange av de viktige spørsmålene jeg opplever at jeg sitter igjen med etter mer enn tredve år i mange ulike jobber innen hav- og klimaforskning. Jeg er ikke lenger på jakt etter gode klimamodeller i tradisjonell forstand, men modeller for bærekraftig samfunnsomstilling, om du vil.
Cecilie forteller at hun har oppkalt modellen etter sin bestemor, Frida.
– Det er symboltungt, for det dreier seg framfor alt om å ha et generasjonsperspektiv på det vi gjør. Jeg kan godt innrømme at den gangen jeg var student, på 1980-tallet, så opplevde jeg «klimapratet» som litt masete. Klimaproblemer var i grunnen ikke på radaren for de fleste oseanografer. Men det ble det brått slutt på da jeg ble engasjert til å jobbe for FNs klimapanel. Det ble et kræsjkurs i hva det egentlig dreier seg om, og hvor alvorlig det faktisk er. Jeg ble kjent med mange berømte forskere, og fikk lært leksa fra A til Å. Det var for meg en slags åpenbaring, og siden den gang har jeg valgt å bruke mye tid på formidling i tillegg til forskergjerningen.
Endringskompetanse og motkreftene
Vel å merke, så har innfallsvinkelen endra seg gjennom årene, legger hun til.
– Lenge dreide det seg om å slå fast at klimaproblemene faktisk er menneskeskapte. Men siden Parisavtalen er det mer og mer løsningene som står i fokus. De mest bastante klimafornekterne er etter hvert blitt marginalisert. Likevel er motkreftene sterke, og det mangler jo ikke på narrativer som passiviserer befolkningen – vi er så små her oppe i nord», norsk olje og gass er en del av løsningen», kineserne bygger nye kullkraftverk hver uke», vi har andre problemer som er enda alvorligere», osv.
– Det er definitivt slutt på den tida da man trodde at det var nok å legge naturvitenskapelige fakta på bordet, så ville den opplyste allmenhet og politikerne sørge for den nødvendige snuoperasjon. Spesielt i et rikt oljeland som Norge er de mentale sperrene større enn som så. Vi kan trolig glemme forestillingen om at vi skal gå i front og vise vei. Det butter for sterkt mot den utbredte forestilling om at hvis det blir slutt på oljen, så forsvinner også rikdommen og tryggheten vår. Da hjelper det lite å argumentere for at det blir vel så kostbart å ikke omstille seg.
– Men det er likevel slike problemstillinger WorldTrans-prosjektet tar for seg, dog på et europeisk nivå.
Mobilisering for bærekraft
– Så hva gjør vi da, kan man spørre …?
– Vi som har levd en stund, vet at endringer er mulig. Det må vi ikke glemme. Tenk på 1970- og 80-tallet da oljen var framtiden, og det ble igangsatt en storstilt satsing i samarbeid mellom det offentlige, forskning og utdanning, og næringslivet. Fra nær null i forutsetninger ble Norge verdensledende på en rekke felter innen offshore-relatert teknologi og utvikling. Dette har skjedd i min levetid. Så vi kan hvis vi vil.
– Nettopp! Og da burde vi vel, slik det er nå, kunne få til en mobilisering i motsatt retning, mot fornybare og bærekraftige alternativer?
Og jo, Cecilie Mauritzen vil gjerne tro at dette er mulig og rett. Vi har kunnskapene og vi har ressursene, uten tvil. Problemet er bare at vi ikke vil det vi burde ville, mener hun. Det er for mange økonomiske – og psykologiske – fordeler med å kunne fortsette som nå. Så lenge det går.
Et personlig engasjement
Bestemor er Cecilie ennå ikke, men hun håper å bli det, og vil gjerne være med å støtte og gi troverdighet til Besteforeldrenes klimaaksjon. – Jeg opplever det som en seriøs organisasjon, som på basis av en genuin bekymring for fremtidige generasjoners levekår prøver å endre folks holdninger. Generasjonsansvaret kan bare ikke understrekes sterkt nok. Men for meg er det også viktig at det er en organisasjon som sprer optimisme og tro på at det nytter. Det er en tro vi er nødt til å ha, og dyrke, når vi har med barn å gjøre.
– Og du opplever ikke at du mister tillit eller status som forsker ved at du står fram som medlem av en aktivistorganisasjon som vår?
– Det har dessverre skjedd med mange klimaforskere – å miste troverdighet fordi man har engasjert seg personlig. Men det er vanskelig å la være – nå føler vi jo klimaendringene på kroppen. Dette er ikke bare et akademisk studium lenger. Og jeg synes rett og slett Besteforeldrene er veldig gode på dette!
Kanskje tar rundt 30 prosent av velgerne klima på fullt alvor, sier Cecilie Mauritzen. På motsatt side av skalaen har vi 20 prosent som er urokkelige i sin avvisning av kunnskapen.
– Men de resterende 50 prosentene er bevegelige, og her tenker jeg en organisasjon som BKA kan gjøre vel så mye som forskningsfakta. De fleste av oss er vel moralske vesener. Vi må forstå at hvis vi ikke gjør noe som monner, så blir det bare verre. For alle, og særlig for våre uskyldige barn og barnebarn.