Rasisme er ikke bare taktfast marsjering i gatene, eller de som skriker de styggeste ting. Rasismen går også stille i dørene; mistro, mistenkeliggjøring, mistillit.. stygge blikk, spydige kommentarer, nedlatenhet..
Det lever i beste velgående blant oss, og vi har en lang og skammelig historie bak oss.
Jeg har fått merke det fra dag én, som frivillig hjelpearbeider for Refugee 4 Refugees. Jeg valgte Omar Alshakal og hans organisasjon, uten å nøle; jeg ville hjelpe flyktningene i Hellas, og han var flyktning selv. Og jeg fikk høre det fra første stund; jeg måtte ikke stole på han, han var jo araber og muslim..
For meg var det bare helt logisk å velge han, jeg ville bare hjelpe, men jeg ville gjøre noe som faktisk hjalp. Og hvem kunne vel vite det bedre enn han, som ikke bare delte språk og kultur med veldig mange av de flyktningene vi skulle hjelpe, men som også selv var flyktning fra Syria. Det har gått åtte år, jeg hadde rett..
Fordi Omar og jeg ble venner, før jeg reiste på min første reise som frivillig for R4R, har jeg alltid vært ‘på innsiden’. Det var hans venner som ble mine venner, mer enn de vestlige frivillige, som det var mange av på den tiden. Og de siste årene har det bare vært flyktninger, de fleste arabere, og også en del grekere som har vært min omgangskrets der.
Og jeg har fått et grelt innblikk i hvor mye rasisme det faktisk er i Europa, på mange vis.
Verst var kanskje reisen til Ukraina-grensen da krigen der brøt ut. Omar fikk et nødanrop fra Romania, flyktningene strømmet over grensa, og de hadde ingen erfaring med det. Vi dro, et lite ‘emergency response team’, vi følte oss selv som et mini-FN, og syntes det var morsomt, alle andre kalte oss «The Arabic Team», og mange rynket på nesa, mistroisk.
Det var ekkelt. På hver eneste grenseovergang og i mange møter, ble jeg møtt med vennlighet og varme smil, jeg ble ønsket velkommen og vinket forbi grensepasseringen. De tre andre ble stoppa, holdt igjen og møtt med morske blikk. Helt til Omar mista tålmodigheten og sa «Google me!», han var øverste sjef for en stor organisasjon med mange prosjekter i gang, og en bauta av en hjelpearbeider. Men ble behandlet som en dritt fordi han var araber.
Jeg kunne ha nevnt mange episoder fra Hellas også, hvor jeg har fått verdens beste service, smil, omsorg og interesse.. helt til Omar kommer og henter meg. Og neste dag er de sure og avvisende, også mot meg.
Og de er ikke noe mer rasister i Hellas enn i Norge, selv om østeuropeerne nok er det. Jeg har fulgt mange andre organisasjoner, hele tiden. Vestlig styrte organisasjoner, hvor det sitter en hvit sjef, gjerne med både en og to millioner i lønn, på et kontor i et vestlig land. Ingen blir utsatt for så mye kritikk, så mye mistro og mistenkeliggjøring enn meg. Jeg blir beskyldt for å være blind og blåøyd og dum..
Fordi jeg jobber for og stoler på en araber..
Men han er altså min aller beste venn!
Og min samarbeidspartner gjennom mange år, og nå har vi kommet i gang i Syria.. eller han! Jeg hjelper så godt jeg bare kan.
Vi er et team og vi gir aldri opp!
DEL, vær så inderlig snill! Det er den beste støtte du kan gi.. helt gratis! Og om du har en slant å avse;
Vipps: 709039
Konto: 15066891655
(R4R Support, for folk på flukt)
Alt går uavkortet til mat til en syrisk befolkning på randen av hungersnød.
Støtt om du kan.
Og god helg!