Skadeverket på forskningsmiljøene i USA er svært alvorlig for klimaforskning og klimaovervåking i hele verden, sier Helge Drange, professor ved Bjerknessentret i Bergen.
– Og dette skjer i en situasjon der fotavtrykket fra menneskene fortsetter å øke, og der behovet for den beste miljøinformasjon aldri har vært større. Det er for ille!
Vi møter Helge Drange på «Geofysen» på Nygårdshøyden, der han har arbeidsplassen sin i de gamle freda bygningene, oppført i 1928 av Bergen Museum (UiB før det ble universitet) og nært knytt til utviklinga av den moderne værvarslinga i Norge. Siden 1990-tallet er det også klima som har vært varsla i dette fagmiljøet, og Drange har vært med hele veien – som oseanograf og forsker, som formidler og frittalende deltaker i debatten, med kritikk av politikernes handlingslammelse.
– Dette er jo ikke noe særnorsk fenomen, selvfølgelig. Politikken er ikke på høgde med situasjonen noen steder, så gapet mellom kunnskap og handling øker i stedet for å minke. Slik det ser ut nå, med de planene landene har, så styrer verden mot en global oppvarming på 2,7 grader – bare i dette århundret. Det er veldig dramatisk, og alt må gjøres for å hindre en slik utvikling og bringe oss tilbake til togradersmået. Det er ikke bare hver tiendedels grad som teller, jeg vil si at hvert eneste tonn CO2 vi kan spare atmosfæren for, har stor betydning!
Noe av det som bekymrer Helge Drange mest, er utviklinga på Grønland og i Antarktis, der smelting av iskappene kan skyte fart med store konsekvenser både for havnivå og livet i havet.
– Dette må følges nøye, og det fortvilte er at vi per i dag faktisk er helt avhengige av NASA og andre store amerikanske forskningsmiljøer. Det er USA som i stor grad har bekostet satellittene som overvåker og måler havenes volum og masse, ismengdene i Arktis og mye annet – og som har gitt oss i Norge og andre land tilgang til viktige data. Skulle dette falle bort, slik det ser ut til å skje med Trumps hardkjør mot klimaforskningen, har vi et problem som det i beste fall vil ta årevis å finne gode løsninger på. Og det er ikke et problem bare for oss forskere, – her er det samfunnet og politikken og vi alle som vil lide av mangel på god kunnskap. Europa kan gjøre en del, og Kina med sine forskningsressurser har nok det som skal til for å fylle mye av tomrommet. Men det vil ta lang tid. Og det er heller ikke gitt at de vil være like åpne og villige til å dele sine kunnskaper som det amerikanerne har hatt tradisjon for å være.
Det vi vet, med eller uten amerikanernes hjelp, er at 2024 var det varmeste året noensinne i den moderne verden. Gjennomsnittstemperaturen var 1,6 grader over førindustriell tid, i nordområdene enda mer og på Svalbard hele 2,6 grader over. Breene våre forsvinner i rekordtempo, og enda alvorligere er det at permafrosten tiner over store områder. Her snakker vi om en metanbombe med kraftig økt drivhuseffekt, sier Helge Drange.
– Dette er et av de vippepunktene vi må være mest oppmerksomme på, og jeg forstår nesten ikke hvordan våre ledende politikere kan ta så lett på det som jeg opplever at de gjør. Dobbeltkommunikasjonen er lysende: på den ene side full tilslutning til Parisavtalen og dens klimamål (som allerede er tapt), – på den annen side full utnytting av olje- og gassressurser – for å sikre kortsiktige økonomiske mål og trygge eksisterende arbeidsplasser.
Sterke interesser
– Men her er det utrolig sterke interesser ute og går. Du husker sikkert den gangen Jonas Gahr Støre var på Utøya og tillot seg å flørte litt med ungdommens oljeskepsis. Han antydet at det kan bli aktuelt å sette en politisk brems på oljeaktiviteten. Det tok bare noen timer før han ble skutt brutalt ned av LO-ledelsen og fikk en lærepenge han nok aldri siden har glemt – selv om han godt vet at klimasituasjonen blir verre for hvert år som går.
– Tilbake til dette med vippepunkter så vil jeg gjerne du skal kommentere en fare som har vært oppe i debatten i det siste – for at Golfstrømmen skal bli alvorlig svekka, slik at vi på vestkysten av Norge og nordover brått kan få en tilnærma grønlandsk klimatilstand, i stedet for det middelhavsklimaet noen forventer. Flere forskere, også her på Bjerknessenteret, har advart og mener det i verste fall kan ligge bare noen tiår fram i tid.
– Jeg forstår godt at du blir skremt. Dette henger sammen med nedsmelting av grønlandsisen og faren for at enorme mengder kaldt ferskvann kan strømme ut i Nord-Atlanteren og så å si legge seg oppå det varme og salte vannet som strømmer opp langs våre kyster. Som forsker er jeg ikke så bekymra for dette akkurat nå, sammenligna med flere andre ekstremvær-farer. Vi har gode målinger og modeller som ikke viser dramatisk svekking av Golfstrømmen selv om vi har en økende issmelting. På den annen side kan det ikke avvises, så vi lever med en altfor høg risiko og leker med ilden også på dette punktet, vil jeg si.
Ikke Gretas skyld
Da vi møtte Helge Drange til et tilsvarende intervju som dette for tre år siden, var han noe mer optimistisk enn han er i dag. Det hang mye sammen med Greta Thunberg-effekten og den globale ungdomsbevegelsen vi den gang opplevde.
Hennes krav om ærlighet og modigere lederskap støtter jeg fullt ut, sa Helge til oss. Og han beundrer fortsatt hennes innsats.
– Det er jo ikke Gretas skyld at bevegelsen har falt så mye sammen. Unge mennesker er utålmodige, og når de opplever at det ikke skjer noen forandringer, selv om tusenvis strømmet ut på gatene, så skjer det noe med deres motivasjon. Jeg lurer på om politikerne forstår hvor alvorlig dette er? Det de der og da skulle ha gjort var å vise muskler og lage et storstilt program for en kjempedugnad for klima, natur og miljø! Noen titalls milliarder til ekstra jernbanesatsing, til grønne utdanningsmuligheter – og arbeidsplasser, kraftig skjerpa krav til klimamerking, til varetilbud i butikkene, osv. Jeg har mye med unge folk å gjøre her på universitetet. De ønsker å være en del av løsningen, det er jeg overbevist om. Men da må de gis andre valgmuligheter enn i dag. Ellers så brer usikkerhet og mismot seg, og så blir det bare karakterene og karrieren som opptar dem, det er jo helt forståelig!
– Og uansett, det er vel ikke de unge som skal ta hovedansvaret her, det er jo ikke de som har skapt klimakrisa, som ikke har vist tilstrekkelig handlekraft i 30 år, og heller ikke nå gjør det som skal til når vi får vite om en naturkrise som er minst like alvorlig?
– Nei, nei! Det største ansvaret har vi som er godt voksne og de som har makt, det er klart. Og heldigvis ser vi også nå en vekst i flere av miljøorganisasjonene. Jeg heier på dere i Besteforeldrenes klimaaksjon, og er helt sikker på at det har betydning at dere står på! Vi må bare ikke lette på trøkket før vi ser reelle politikkforandringer – som også kan gi barn og unge tilbake noe av troen på at det nytter å engasjere seg!
Foto: H.Wiik
