Tonje Brenna har gått fra å være regjeringas friske pust til symbolet på hva jeg liker minst med Arbeiderpartiet. For hvis det er én politisk sak som ødelegger kraftig for et framtidig troverdig samarbeid på venstresiden, så er det regjeringas råkjør mot syke mennesker.
Den siste tiden er det syke ungdommer som har fått gjennomgå, særlig dem med en psykisk sykdom. Disse har blitt mistenkeliggjort, og endt opp som syndebukk for økte offentlige utgifter. Lytter man til Brenna og Vestre snakke om eksplosjonen i unge mennesker utenfor arbeidslivet, skulle man tro velferdssystemet vårt knaker i sømmene under mengden av unge med psykiske lidelser. Dette er imidlertid en kraftig fordreining av virkeligheten. I følge SSB var 2021 og 2022 årene med lavest andel unge utenfor arbeid siden 2008. Fra 2022 til 2023 økte riktignok antallet utenfor arbeidslivet både blant unge og resten av befolkninga, men vi står da i midt en inflasjon der rentepolitikken har vært regjeringas fremste verktøy. Målet med rentepolitikken er å “kjøle ned økonomien”, altså å øke arbeidsledigheten! En slik politikk går særlig ut over unge mennesker som mangler nødvendig arbeidserfaring.
Vi står altså på ingen måter i en krise, men krisestemninga blir bevisst skapt av regjeringa slik at de lettere kan skjerpe inn arbeidslinja, og banke gjennom en strengere politikk rettet mot unge, syke mennesker. Og la deg ikke lure av retorikken deres. Dette skjer ikke primært av omsorg for unge, psykisk syke mennesker. Nei, det handler om å redusere trygdeutgifter. Regjeringa er nemlig langt mindre interessert i årsakene til at mange unge mennesker ender med psykisk sykdom, og verken det forebyggende arbeidet eller behandlingstilbudet vies i nærheten av samme oppmerksomhet som å presse syke ungdom ut i arbeid. De prioriterer altså å sette inn tiltak først når skaden allerede har skjedd.
Denne gangen er det reforhandlinga av IA-avtalen Brenna og Vestre setter sin lit til. En ny og bedre IA-avtale skal bane veien inn i arbeidslivet for unge, psykisk syke mennesker. IA-avtalene har imidlertid langt i fra vært noen suksess så langt. Målet har alltid vært å få flere syke mennesker inn i arbeid, men det hjelper lite med avtaler når arbeidslivet blir stadig tøffere, og kravene til effektivitet er harde nok for friske folk. Arbeidslivet ønsker ikke folk som kun kan jobbe for halv eller kvart maskin. Arbeidslivet ønsker verken fysisk eller psykisk syke mennesker, folk med funksjonsnedsettelser eller eldre mennesker. Ja, selv offentlige bedrifter og institusjoner stiller skyhøye krav til effektivitet samtidig som man i større grad prioriterer heltid. Så med mindre Brenna og Vestre skaper en stor andel nye jobber for disse syke ungdomene der produktivitet er underordna det å skape en god, trygg og helsebringende arbeidsplass for de ansatte, kan de reforhandle så mange IA-avtaler de bare vil, men lite vil endre seg. Eller jo, livet vil bli enda verre for syke mennesker!