Jeg ber deg innstendig om å dele! Dette kan vi gjøre noe med!
Befolningen sulter mens verden snakker – om Syrias fremtid – som om døde har noen fremtid. Vi synser, mens syrerne dør.
Det er mat som hjelper, ikke prat. Og Refugee 4 Refugees er klare til å sette i gang distribusjonen i stor skala. Men de trenger hjelp fra oss!
Vipps: 709039
Konto: 15066891655
(R4R Support, for folk på flukt)
Alt går uavkortet til matdistribusjon!
Omar er helt knust. Drømmen om å reise hjem, som han har båret på i så mange år, har blitt til et mareritt – han kom hjem for å hjelpe!
Alle årene han har levd i eksil i Hellas, er det det han har gjort; hjulpet andre mennesker. Så kommer han hjem til et hjemland i ruiner, en befolkning på randen av hungersnød. Og kan ikke hjelpe, fordi vi ikke er villige til å løfte en finger og trykke på en knapp. For det er det som er saken, R4R bruker alle donasjoner på hjelpearbeid, ikke markedsføring, så vi er helt avhengig av delinger for å nå ut til mange nok.
Og det handler jo om å løfte en finger. Så banalt er det, og så brutalt for Omar i Syria.
I går traff han familien sin, for første gang på mange, mange år. Jeg har ankomsten på film. Det er vondt og vakkert, vondt bare fordi jeg vet hvor fortvila han er. Dette var den aller største drømmen, å treffe familien igjen, og aller mest moren sin, han har jo vært redd for at aldri kom til å skje. Det er en stor begivenhet, moren kaster seg rundt halsen på han idet han går ut av bilen, og blir hengende der, hulkende, lenge. Han tørker en tåre han også. Det filmes, og det skytes i lufta, og jeg ser at han skvetter, han har bodd lenge i Hellas, det er lenge siden han var i Syria og krig. Det skulle vært fint, men han er en hjelpearbeider, som bærer alle andres sorger på sine skuldre, og det var derfor han dro. Og det gjør vondt å se den filmen, og samtidig vite hvor knust han egentlig er.
Det pågår en humanitær krise i Syria, folk mangler alt, men viktigst av alt er mat, og det nærmer seg hungersnød. Og det burde kanskje Europa ha tenkt litt på; folk sitter ikke stille og venter på å dø, de flykter.
Nå har vi sjansen til å ikke bare hjelpe flyktningene der de er, men før de flykter – sånn at de ikke trenger å flykte. Omar har alt klart. Han kan virkelig bare knipse med fingrene og sette i gang et stort apparat, med frivillige hender som pakker matposer, frivillige sjåfører som kjører, og frivillige hender og føtter som løper, vi kan mette tusener..
Men det koster penger, og det mangler.
Og det som kan løse alt, i en svimlende fart, det er frivillige norske fingre, som løftes for å trykke på deleknappen.. da når vi ut. Og jeg er sikker på at det er mange nordmenn der ute, som er villig til å hjelpe, om så bare litt. Sånn at barna i Syria ikke skal sulte i hjel i det klokkene ringer jula inn her hjemme.
Så vær så snill. Støtt om du kan. Sammen kan vi skape et julemirakel!
