I Syria dør barna.. sakte.. av sult. DEL! Vær så inderlig snill; DEL!
Du kan gjøre en forskjell, redde liv, barns liv.… uten at det koster deg en krone. Og hvis du har noen kroner å avse;
Vipps: 709039
Konto: 15066891655
(R4R Support, for folk på flukt)
Pengene går uavkortet og fortløpende til Refugee 4 Refugees/HabibiLand, som deler ut mat til de aller mest sårbare familiene i Deir ez Zor i Syria, hvor det ikke er noen andre organisasjoner som kan hjelpe.
Nå haster det! Barna sulter i hjel.
Det er barna som dør først, de tåler minst. Et friskt voksent menneske kan overleve en sultkatastrofe. Det kan ikke en unge, og det er de aller minste som er mest utsatt. En ammende mor som sulter, mister melken. Å se sitt barn sulte i hjel er som å se ungen sin tortureres til døde. Spedbarna først.
Det er hjerteskjærende, og det skjer nå.
Jeg skriver i sorg og fortvilelse. Jeg har åtte års erfaring og jeg VET at hvis mange nok deler, og de som kan Vippser en slant, så kan vi redde mange liv.. barns liv!
Jeg får daglige rapporter fra Deir ez Zor, helt grufulle rapporter.. folk ser ut som levende lik.
Barna spiser gress og blader, ikke fordi de tror de blir mette, men i et desperat behov for å spise.. noe.. føle at de spiser..
Omar, min venn og samarbeidspartner gjennom mange år, som leder arbeidet i Syria, fant en liten gutt midt på natta. Ute på gata, hutrende ved et lite bål. Han hadde et ‘hjem’ og en familie. Men han klarte ikke å være der. Han klarte ikke å høre lillebroren skrike lenger, klarte ikke å se han dø – han var elleve år og rømte ut i svarte natta, for å slippe å se broren sin dø.
Den lille babygutten døde ikke den natta, og det er sannsynlig at broren reddet livet hans ved å rømme ut, fordi han ble funnet av Omar. Som kjørte han hjem. Han fant en familie boende i en ruinhaug. De hadde ikke spist på flere dager. Den lille bare skrek. Faren hulket i skam, fordi han hadde sovnet, til tross for skrikene, og ikke oppdaget at sønnen gikk ut.
Moren hulket i takknemlighet, for en pakke kjeks.. og lovnader om brød når det ble dag. De fikk brød. Den lille overlevde. De fikk mat de påfølgende dagene, men lever barnet nå? Det vet jeg faktisk ikke, fordi Omar måtte forlate Deir ez Zor og Syria, i et desperat forsøk på å skaffe finansiering.
Fordi nordmenn ikke deler. Det er det som er realiteten. Jeg VET at et skred av delinger kan løse alt, en skikkelig dugnad av delinger er alt som skal til – men det MÅ til! Det er mange millioner som sulter i Syria, ni hundre tusen i det området Omar kan hjelpe, og han kan virkelig hjelpe mange tusen mennesker hver eneste dag, så de ikke sulter i hjel. Men han kan ikke trylle, og jeg kan ikke tvinge deg til å trykke på deleknappen. Et lite tastetrykk for deg betyr liv eller død for de minste ungene.
Så jeg trygler og ber på mine knær; DEL VIDERE, VÆR SÅ INDERLIG SNILL! DU kan redde liv! Med et tastetrykk.
Støtt om du kan, litt eller mye, alt hjelper, alle monner drar, hver krone kommer fram.
Men uansett, vær så snill; DEL!
