Jeg heter Mikael og jeg skulle ikke levd i dag.
Jeg føler meg forpliktet til å sende deg denne meldingen, da det som reddet livet mitt og hundrevis av andre menneskeliv, nå blir brått og brutalt revet bort.
Jeg kunne skrevet et kjempelangt brev med et stort bibliotek av enkelthistorier fra et preget liv med rus og kriminalitet, men det skal jeg ikke. Det jeg føler er viktig å fokusere på nå er situasjonen jeg og mange andre står i akkurat nå.
I 2015 var jeg 25 år gammel, og to dager før bursdagen min la jeg meg inn til rusbehandling ved Frelsesarmeen’s Behandlingstun i Fetsund. Da jeg kom dit var jeg utrolig sliten, dehydrert og avmagret. Alt livet mitt handlet om var rus. Det handlet enten hvordan å få tak i det eller hvordan å sikre meg at jeg hadde nok til en dag til. I 2013 hadde jeg tre overdoser. Den siste gangen ble jeg dratt opp trappa i leiligheten til moren min og lagt bevisstløs på gulvet der, blå og hvit i ansiktet. 2015 var en veldig tung tid.
Det var tiden jeg måtte innse, ikke bare hvor ødelagt og destruktiv jeg hadde vært for meg selv, men også hvor mye skade, uro, redsel og skuffelse jeg hadde påført alle som sto meg nærmest. Så mange netter foreldrene mine har sittet våkne og ikke visst om jeg var levende eller død.
Moren min har også dette avhengighetssyndromet. Denne sykdommen som krever så enormt mye å håndtere, om man i det hele tatt kommer seg dit hvor det er mulig.
Jeg er musiker og har uttrykt følelsene mine gjennom musikk. Jeg spilte blant annet en privat konsert for Kronprins Håkon og Mette-Marit i Oslo, og fikk lov til å fortelle dem litt fra reisen jeg har hatt. Det var en enorm og ærefull opplevelse.
Etter noen måneder inn i min rusbehandling fikk moren min vite at hun hadde fått kreft.
Det kommende året har jeg vært rusfri i 10 år.
Moren sluttet å drikke da hun måtte gå igjennom cellegiftbehandling, så vi slo på en måte følge gjennom denne reisen.
Behandlingstunet reddet livet mitt.
For ett år siden var jeg så heldig å få muligheten til å fullføre sirkelen. Jeg startet å jobbe med miljøterapi, og er nå ansatt som miljøarbeider på akkurat det stedet jeg ramlet sliten og forslått inn døra til for ti år siden. Ikke bare reddet det stedet mitt liv, men det har gitt meg muligheten til å være med på å hjelpe hundrevis av de aller svakeste i dette landet til å ha en mulighet til å ikke bare overleve, men til å tro på at det finnes en vei for dem også. Dette formålet har favnet om hele min sjel og hele mitt hjerte. Det er følelsen av å ha en mening i livet. Den viktigste følelsen og troen et menneske kan ha.
I går kom sjokkbeskjeden.
Regjeringen har vedtatt at Behandlingstunet, og flere andre behandlingsplasser, skal legges ut på anbud. Resultatet av det var at Frelsesarmeen ikke fikk anbudet, og må nå legge ned hele behandlingsplassen. Det er en gård i full drift, der 25 pasienter og 40 ansatte jobber sammen om ansvaret for dyrene og alt annet som følger med driften av en stor gård med nesten 100 kyr, 50 høns, terapihester, tre katter og to kaniner.
Tårene rant da alle vi ansatte satt sammen i går og fikk beskjeden om at det skal legges ned. Flere av mine kollegaer i dag var behandlerne mine da jeg var innlagt som pasient der for ti år siden.
Etter møtet måtte jo også selvfølgelig pasientene informeres siden kontraktstiden går ut i år, og det betyr at alle pasientene enten må overføres til de få behandlingsstedene som nå er igjen, eller skrives ut. I går var en veldig tung dag for oss alle.
Jeg henvender meg til deg fordi jeg har skjønt at jeg ikke klarer å gi opp. Avgjørelsene er tatt med 60 prosent vekt på økonomi, og 40 prosent på kvalitet, bemanning med mer. Jeg kan ikke klare å forstå at det skal være greit å lage business ut av menneskeliv. Spesielt de absolutt svakeste i dette samfunnet, som gjennom hele sitt liv har opplevd svikt og skuffelse. Og nå skal de få bekreftet og oppleve akkurat det samme igjen.
Jeg gråter, Deres Majestet, mens jeg skriver det her. Jeg håper og ber om at det er noe du kan gjøre, og hvis det ikke er det, så vet jeg ihvertfall at du har fått denne lille innsikten i hvordan dette påvirker de mest sårbare menneskene i landet.
Desperat hilsen,
Mikael Nyhus
Sterke meninger? Del dem med andre!
