Det er ikke ofte jeg blir skremt. I en alder av snart 63 år og med en fortid som pønker/anarkist og rabulist, så er man vant til mye. Ikke er jeg spesielt konspiratorisk anlagt heller. Men regjeringens forslag til ny Sivilbeskyttelseslov skremte «livsskiten» ut av denne skribent, når jeg våknet og skjønte rekkevidden av loven.
Ja, jeg må innrømme. Selv en som er over gjennomsnittet interessert i juss som jeg er, med etter hvert lang erfaring i å snuse opp stoff til artikler, hadde oversett forslaget til ny Sivilbeskyttelseslov. Det hadde rett og slett gått meg hus forbi hvor farlig denne loven er for demokratiet, for rettssikkerheten og hvor farlig den er i hendene på en maktsyk statsminister.
Det punktet mange har hengt seg opp i, er at lovforslaget åpnet for å innføre arbeidsplikt. Det betyr i all korthet at alle norske borgere kan pålegges å utføre det arbeid som regjeringen mener er «nødvendig og viktig» – uten geografiske begrensninger. Mener regjeringen at det trengs flere arbeidere på for eksempel Svalbard, ja så kan regjeringen pålegge folk å dra dit.
Som det ble påpekt under torsdagens sending av «Debatten», åpner dette for at i en gitt situasjon, så kan «brysomme» personer fjernes ved å pålegge dem arbeidsplikt på steder der de ikke «plager» myndighetene. Hvorfor en person blir pålagt å ta et bestemt arbeid på et bestemt sted, se det får vedkommende ikke opplyst. Normale saksbehandlingsregler kan med denne loven i hånd fravikes. Vedkommende kan heller ikke anke «vedtaket» eller bringe saken inn for domstolsbehandling. Denne retten er fjernet i det øyeblikket regjeringen mener «rikets sikkerhet» er truet.
Men vel så alvorlig er etter denne skribent mening det punktet ingen er villig til å debattere – det faktum at i det regjeringen mener en «krisesituasjon» inntreffer, så oppheves all parlamentarisk praksis. Dette kan illustreres med et eksempel mange sikkert vil mener er søkt. Men kan vi utelukke at en fremtidig statsminister i Norge ikke vil bruke den?
I Norge roser vi oss av å ha demokratisk innstilte politikere. Dersom Jonas Gahr Støre taper valget i september, så overlater han pent og pyntelig statsministerkontoret til sin etterfølger – enten vedkommende heter Erna Solberg eller Sylvi Listhaug. Ja, han har til og med ordnet blomsterbukett til vedkommende – og det følger et «lykke til» med på kjøpet.
Men tenk nå den for mange utenkelige tanken at vi en gang i fremtiden får en norsk Trump. En tapende statsminister som nekter å gå av? En tapende statsminister som med «rikets sikkerhet» som begrunnelse nekter å gå av?
For i det forslaget til ny Sivilbeskyttelsesloven som heldigvis ble stoppet, er dette begrepet brukt som grunnlag for å gi en regjering grunnlag for på egen hånd, uten å kaste bort tiden med bagateller som behandling i Stortinget eller å innføre nye lover. Regjeringen bare bruker fullmaktene loven gir. Det betyr at en regjering, med hjemmel i loven, vedta en lov som umuliggjør omgjøring av eller domstolskontroll av de lover regjeringen innfører. Regjeringen kan rett og slett hoppe over den øverste statsmakten, «den lovgivende»,
Som påpekt av jussprofessor Høgberg, ville regjeringen, dersom lovforslaget hadde blitt vedtatt, i ytterste konsekvens fått lovhjemmel for å avskaffe demokratiet. Den eneste sikkerhetsklausulen ville vært at «rikets sikkerhet måtte være truet».
Men hva loven legger i begrepet «rikets sikkerhet», se det er det opp til regjeringen å avgjøre.
Begrepet «rikets sikkerhet» er et av lovverkets mest diffuse begreper. Det er brukt til alt fra å dømme storspionen Arne Treholt via å kaste ut Mullah Krekar til å tillate dumping i fjorden av avfall fra ammunisjonsproduksjon. Det er rett og slett et begrep med diffus betydning.
Er dette frie konspirasjonsteorier? Ikke om man skal tro jussprofessor Benedikte Høgberg. I en serie artikler publisert på, av alle steder, Facebook, påpeker hun nettopp det at den foreslåtte lovendringen åpner for slike muligheter, dersom vi i fremtiden skulle få en regjering som ønsker det.
Men heldigvis våknet Stortinget av sin Tornerosesøvn, og satte foten ned. Regjeringen fikk beskjed om å komme tilbake med noe bedre – lage en lov som bedre sikrer mot «kupp med loven i hånd». En hovedkrav bør være at avgjørelsen om at «rikets sikkerhet» er truet, bør overlates til Stortinget, og ikke være opp til regjeringen.