«Min fordom mot McKinsey-konsulenter er at de gjør «analyser» der den ganske entydige konklusjonen er gitt på forhånd. Jobben består i å håndplukke noen tall som passer fortellingen, fremføre med stor skråsikkerhet, og få konklusjonen til å virke troverdig»
Slik starter Magnus Marsdals kritikk av den bestselgende boka til tidligere McKinsey-topp, Martin Bech Holte. Den fordommen sitter også jeg med. Ja, jeg vil påstå det ikke en gang er en fordom, da jeg har lest tilstrekkelig med rapporter fra liknende konsulentselskaper, bestilt av kommuner, organisasjoner eller andre som vil skaffe et «kunnskapsgrunnlag» i politiske saker. Rapportene framstår ofte faglig svake, og med en tydelig ideologisk agenda.
Det er akkurat slik Bech Holtes bok også framstår om man skal ta Marsdals kritikk på alvor. Forfatteren plukker de faktaene han vil, og fremmer påstander han mangler grunnlag for. Og særlig galt går det når Bech Holte skal forklare hvorfor veksten i produktivitet har vært urovekkende lav over lang tid nå, der han hverken klarer å sammenlikne produktiviteten i ulike perioder, eller å male opp noen realistiske årsaker bak utviklinga.
Sitter imidlertid igjen med et spørsmål etter å ha lest Marsdals slakt. Finnes det ikke en grense for produktivitet, i alle fall i jobber som involverer mennesker? Er det ikke naturlig at produktivitetsveksten stagnerer etter en periode med eventyrlige teknologiske framskritt og omorganisering av arbeidslivet? Og kan det være at vi, i iveren etter å øke profitten, og under et økonomisk system som krever evig produktivitetsvekst for å overleve, har gjort en rekke mindre fornuftige endringer av arbeidslivet som slår negativt ut for menneskene som skal utføre jobbene? Endringer som viser seg å ha alvorlige negative konsekvenser for samfunnet på lang sikt.