Anes blogg

Om flyktningkrisen og Refugee 4 Refugees.

Dønn saklig fra Lesvos! Jeg håper mange vil lese og dele videre. Jeg skal ikke engang be om penger. Dette er til opplysning og informasjon.. som folk bør vite!

Foto: Ane Kandal

Jeg venter på tilbakemelding på om jeg får innvilget tillatelse til å komme inn i flyktningleiren. Det er svært vanskelig å få, men jeg har gode sjanser. Jeg er en venn av de som forhandler. De er lokale folk med innflytelse og høy anseelse. I tillegg er jeg her på vegne av Omar og Refugee 4 Refugees.

Selv kunne han bare ha troppet opp ved porten, forlangt å få snakke med leirleder, og kommet rett inn. Men jeg er ikke Omar. Jeg er norsk. Jeg kommer fra den rike og velstående delen av Europa, og jeg skriver og samler inn penger på facebook.

Jeg har full forståelse for skepsisen til å gi meg tillatelse. Jeg faller også inn under den kategorien som har skadet Hellas renommé, og lagt all skyld på Hellas, for noe som hele Europa har et kollektivt ansvar for.

Foto: Ane Kandal

«I feel shame on behalf of my own country and the rest of Europe.» Det sa jeg i går til min venn, og ble møtt med anerkjennende nikk fra flere av hans ansatte. Og jeg mente det, det er sannheten, og vi burde egentlig alle føle det. Denne flyktningkrisen er politisk skapt av Europa, og det er Hellas som må bære byrden alene, en tung bør. Det hadde vært akkurat like krise om for eksempel Polen, et mye større land enn Hellas, alene hadde måttet huse og håndtere alle flyktningene fra Ukraina.

Så vi har virkelig ingen rett til å rakke ned på Hellas. Jeg har og har aldri gjort det, men lederen for leiren er i sin fulle rett til å tro det, for det er det som er vanlig at sånne som meg gjør.

Organisasjoner med hovedsete i et annet land enn Hellas gjør det, og vi snakker om de rike landene, de fattige har nok problemer selv. De sverter Hellas, svartmaler over en lav sko og glorifiserer sitt eget hjelpearbeid. Noen gjør mye og andre forsvinnende lite. Men en ting har de til felles, og det er at de bruker store summer fra innsamlede midler til å opprette et apparat i et annet land, og uten unntak er dette høykostland i forhold til Hellas.

Rent lykketreff

Som regel har de også lange beslutningsprosesser, og derfor og fordi avgjørelsene tas langt unna denne virkeligigheten her, som er svært omskiftelig, gjøres det ting som rett og slett ikke henger på greip.

Dette var bakgrunnen for at Omar Alshakal opprettet sin egen organisasjon i 2017; Refugee 4 Refugees, og det handlet både om dårlige avgjørelser og penger på avveie. Han er også ydmykt takknemlig overfor folk som donerer sine egne penger, og mener at de pengene skal gå til det giverne ønsker og tror.

Han var svært ung, og selv flyktning fra Syria, hadde ingen formell høyere utdanning. Dette på grunn av sin unge alder, men er eldste sønn i en innflytelsesrik og velstående familie, og er fra barnsben opplært til å overta et stort og velrennomert foretak. Så han hadde i aller høyeste grad kompetanse til å starte en organisasjon.

Jeg, en helt vanlig norsk lærer, møtte Omar bare et par måneder etter oppstarten av R4R. Jeg er opplært fra barnsben av til å være åpen for og interessert i andre kulturer, og til å prøve å forstå heller enn å fordømme. Men også til å erkjenne at vi som er født i Norge er blant verdens heldigste i Norge, og har mulighet til å gjøre noe for andre, samt at hjelpearbeid kan bli feilslått, selv om intensjonen er aldri så god. Jeg blir fortsatt litt lattermild når jeg tenker på et «irrigation scheme» ved Lake Turkana, som på folkemunne bare ble omtalt som «irritation scheme», da var jeg kanskje ti år.

Jeg var dypt og evig takknemlig overfor mine foreldre for denne lærdommen, som også var bakgrunnen for at jeg ville reise til Lesvos sommeren 2017, da jeg fikk en anledning til det. Dette heller enn å melde meg som frivillig til en av de få organisasjonene jeg hadde hørt om.

Det var et rent lykketreff at jeg fikk møte Omar, men det var denne lærdommen som lå til grunn for at jeg forsto han, og som gjorde at jeg valgte Refugee 4 Refugees, uten snev av tvil – noe jeg heller aldri har angret på siden. Vi forstår hverandre og vi utfyller hverandre, det har vi alltid gjort og alltid skjønt.

Skudd for baugen

De siste årene har vi, Omar, R4R og jeg blitt utsatt for hets, trakassering og svertekampanjer fra nettopp disse organisasjonene med sete i vestlige land. Det er fordi jeg forteller sannheten og det provoserer.

Det er sant når jeg sier at alle penger jeg samler inn går uavkortet til R4R, og det er sant at det i sin helhet går til hjelpearbeid. R4R har administrasjonskostnader, som holdes på et lavest mulig nivå, men det dekkes inn på andre måter enn med private donasjoner fra Norge.

Kritikken og hetsen har kommet fra flere hold, og flere land. Men skaden som er skjedd for vårt omdømme gjelder bare i Norge, og det har gjort enorm skade. Når man lykkes i å så tvil om vår troverdighet i det eneste gjenværende landet hvor det kommer donasjoner fra, så gjør det stor skade. Først og fremst for flyktningene, som ikke får hjelp, men også for Omar selv. Han fører ubetalte regninger over på seg selv, fordi R4R kan ikke drive hjelpearbeid med gjeld. Han er ikke hverken dum eller uvøren som gjør det. Hvis R4R må legges ned, vil all gjeld og alle ubetalte regninger uansett føres over på han personlig. Og vi ønsker å fortsette å hjelpe flyktningene!

Vi fikk vårt mest alvorlige skudd for baugen ved nyttår, da profilen min ble stengt ned som et resultat av hacking. Falske profiler hadde systematisk sabotert i flere år, uten at jeg hadde vært klar over dette. Vi kom gjennom det, og er nå på vei til å bygge opp igjen. Omar jobber som en helt for å betale regninger etter en tung vinter, da jeg måtte bygge opp en ny profil, som fortsatt har begrensninger fra fb’s side. Jeg hjelper det jeg kan med egne penger, mens jeg er i gang med innsamling til et nytt prosjekt for flyktningbarna på Lesvos.

Jeg skriver dette nå for å oppklare, for alle de som lurer på hvorfor jeg stadig henviser til ødeleggelse og sabotasje, og for å legge det fram sånn som det er. Jeg ser at sabotasjen er i gang igjen, og jeg velger også å skrive det for at de som driver med dette skal forstå hva de egentlig bidrar til og for hvem. Det er ikke meg dette går utover, jeg har et godt liv i Norge, men det går veldig hardt utover flyktningene og det kan i sin verste konsekvens koste Omar livet.