I byen han lengtet hjem til i fjorten år. DEL, vær så inderlig snill!
Bare med et lite tastetrykk kan du hjelpe han med å mette mange tusen mennesker..
Nå er kjøkkenet stengt.
Til og med søndag fikk over femten hundre sultende syrere mat hver dag.. de aller mest sårbare – nå er det ingen, ikke i går heller.
Fordi finansieringer mangler.
Fordi folk i mitt land ikke vil trykke på en knapp. Det kan komme i gang igjen. Så DEL, vær så inderlig snill! Det er det som mangler, og det som må til.
Jeg har aldri hatt så vondt av ham noen gang.
Folk sier jeg ikke skal skamme meg, føle skyld, for noe jeg ikke kan noe for. Og jeg er takknemlig for det, men det er helt umulig.
Han var her på 17. mai. Ansiktsuttrykket hans på toget har satt seg fast på netthinnen min. Jeg fulgte han til Gardermoen, toget var fullt av feststemte nordmenn, men det var den fulle dama som fanget oppmerksomheten hans.
Godt voksen dame, iført bunad, synlig beruset, snøvlende – eller egentlig drita full. Noen hadde fortalt Omar hva en bunad koster. Han sa ingenting, men han så dypt sjokkert ut. Jeg glemmer det aldri.
Og det er egentlig det jeg skammer meg over, ikke akkurat den dama (som sikkert skammer seg litt selv..) men det at han har vært her så nylig, det at han vet.. hvor rike og velfødde vi er, hvor fullt det er på restauranter og utesteder når sola titter fram, selv om det er aldri så dyrt, og hvor sinnsykt mange av oss som eier en bunad.. til flere titalls tusen kroner.
Også klarer vi ikke å trykke på en knapp for at folk i Syria skal slippe å sulte i hjel. Og hver kveld må jeg fortelle ham det..
Det koster bare 25,- for et varmt iftar-måltid. Men det må ganges med tusen. Hver dag..
Så vi trenger rett og slett mange flere delinger. Jeg ber ikke om tusenlapper. Jeg ber om en hundrelapp OG EN DELING! For bare da kan det bli nok hundrelapper.
Vipps: 709039
Konto: 15066891655
Paypal.me/R4Rsupport
Men uansett; DEL, vær så inderlig snill! Så Omar kan åpne kjøkkenet igjen!
