Da var kommunens kunstnerleilighet i Berlin historie. Man kan ha ulike meninger om hvorvidt Stavanger bør bruke penger på og tilby residenser for byens kunstnere, men denne saken er verd å se litt nærmere på, for denne handler om mer enn prioriteringer.
Kutt i kulturmidlene har vært en viktig symbolsak for Fremskrittspartiet. Kampen mot den såkalte «kultureliten» spiller en viktig rolle i den historiefortellinga som partiet fremmer, på lik linje med kampen mot innvandringa eller kriminelle. «Kultureliten» er blant syndebukkene i FrPs univers, og plasseres jevnlig på vektskåla i debatter om manglende finansiering av f.eks. eldreomsorg – på tross av at den offentlige pengebruken på kultur er minimal sammenlikna med samtlige andre områder. Ja, kulturmidler er deres fremste symbol på det såkalte «offentlige sløseriet». For dem handler ikke kutt i kulturen først og fremst om prioriteringer, men det er en prinsippsak.
Dette blir tydelig når man ser nærmere på saken om kommunens kunstnerleilighet i Berlin. På tross av at leiligheten er en ubetydelig utgift i det store kommunebudsjettet, ble saken svært viktig for partiet, og de pressa kuttet gjennom i forhandlingene med sine samarbeidspartnere. Kommunen skulle ikke betale for at en gjeng kunstnere kunne få seg en gratis ferie i Berlin! De måtte betale for seg som vanlige folk! Hvis kunstnerne ønska å ha residens i Berlin, fikk de ta over selv. Og det var nettopp hva aktørene i Stavangers kunstliv gjorde et forsøk på. De forhandla med hverandre om en deling av utgifter, og var villig til å finansiere videre drift av residensen. Stavanger Kommune ville altså spart kostnadene for kunstnerleiligheten samtidig som kunstnerne kunne fortsatte å bruke leiligheten til arbeidsopphold, samarbeidsprosjekter, kompetanseheving osv.
Det var imidlertid ikke tilstrekkelig for FrP at kommunen sparte utgiftene til kunstnerleiligheten, da dette aldri handlet om en innsparing. Symboleffekten ville nemlig blitt svekka om Stavangers kunstnere kunne forsette med sin residens i Berlin. Da hadde partiet tapt halve slaget mot byens «kulturelite». Det ble derfor viktig for dem å sikre at byens kulturaktører mistet muligheten til å bruke berlin-leiligheten, og hva fungerer vel bedre enn å insistere på at leieforholdet ble sagt opp, på tross av at leiligheten ikke ville kosta kommunen ei krone, da en slik oppsigelse vil medføre en mangedobling av leiekostnader for kunstfeltet. Og det var nøyaktig hva partiet pressa gjennom på torsdagens møte i Utvalg for Kultur, Idrett og Samfunnsdialog – med støtte fra sine partnere på høyresida.
Jeg nekter å tro at de andre partiene på høyresida egentlig støtter en slik handling da den er fullstendig irrasjonell. Kommunen sparer ikke ei krone på å si opp leieforholdet, ja de taper faktisk et år med leie da oppsigelsesfristen er ett år, men konsekvensen er at kommunen saboterer kunstfeltets mulighet for å bruke leiligheten i framtida. I møtet ble det riktignok argumentert med juridisk visvas, men ingenting man ikke kunne ordnet opp i gjennom en ryddig, skriftlig avtale mellom kommunen og kunstfeltet. Greit, det framstår kanskje ved første øyekast som at en oppsigelse av leiligheten i Berlin ikke er den største seieren høyresida kunne gitt FrP, men saken har nok litt større konsekvenser enn man skulle tro. En slik irrasjonell og fiendtlig handling mot kunstfeltet, ødelegger kraftig for den lille velviljen høyresida fikk etter at de reverserte de planlagte kuttene i støtteordninger for kunstnere. Bare få måneder etter at de redda deler av sin kredibilitet overfor byens kunstfelt, velger de altså å sette den kredibiliteten på spill bare for å tekkes FrPs kulturfiendtlige agenda. Dette framstår virkelig som et dårlig politisk håndverk for meg.