En ting jeg vil skryte på meg å være passe stødig i, er logikk. Det er en viktig årsak til at jeg har klart å lage et semi-yrke ut av programmering uten å ha mer enn vgs-matematikk på plass. Denne evnen drar jeg også nytte av i mitt arbeid med politikk da den hjelper meg til å trekke ut og rydde opp i viktige saksopplysninger, samt skjønne hvordan argumentasjonen er bygget opp. Behovet for å finne en slags logisk koherens i argumentasjonen, skaper imidlertid mye frustrasjon når man arbeider med politikk, og har bragt meg til følgende erkjennelse:
For å kunne drive med politikk, må man akseptere at de uttalte virkemidler, intensjoner og mål ofte er fulle av selvmotsigelser. La meg ta et eksempel fra eldrepolitikken, et tema jeg har jobbet mye med de siste årene.
I både kommunal og nasjonal politikk, har det festet seg en oppfatning av at vi i framtiden må klare oss med en lavere andel personell innen helse- og omsorgstjenestene. Andelen eldre vil nemlig vokse i årene framover, og flere mener det ikke er bærekraftig å bruke en større andel av arbeidsstyrken til helse- og omsorgstjenester på bekostning av andre yrker med større betydning for vårt bruttonasjonalprodukt.
For at dette skal være mulig, mener de blant annet at pårørende og frivillige må ta et større ansvar. Dette høres kanskje fornuftig ut for mange, og som et eksempel på at vi må gjøre noen vanskelige prioriteringer i framtiden.
Men! Samtidig som antallet eldre vokser, synker også antallet pårørende og potensielle frivillige. Det er nemlig morgendagens eldre som utgjør størsteparten av dagens pårørende og frivillige. Det kommer altså til å bli langt færre mennesker som kan engasjere seg i frivillighet eller ta seg av pårørendearbeid i årene framover. Hvordan er det da mulig å tro at pårørende og frivillige skal ta en større del av ansvaret framover? Høyst sannsynlig vil de ta en langt mindre del av ansvaret.
La meg peke på en annen selvmotsigelse i argumentasjonen ovenfor. Hvis nå pårørende skal ta en større del av ansvaret, vil flere måtte tre ut av arbeidslivet, eller arbeide i redusert stilling for å kunne ta vare på sine nærmeste. Begrunnelsen for ikke ansette flere i helse- og omsorgstjenestene, var jo nettopp at vi måtte ha tilstrekkelig med folk til andre yrker. Hvis pårørende må gjøre en større innsats, vil imidlertid pårørendearbeid stjele folk fra arbeidslivet, for mengden omsorgsarbeid med eldre eller syke mennesker, er den samme. Spørsmålet blir bare hvorvidt omsorgsarbeidet gjøres av helsepersonell eller av pårørende.
Argumentasjonen henger altså ikke sammen. Og dette gjelder ikke kun for eldrepolitikk, men man finner slike logiske brister på flere områder. Nettopp det faktum at politikken som føres åpenbart mangler en logisk sammenheng, og at såpass få virker interessert i å ta tak i et slikt alvorlig problem, vekker straks min mistenksomhet. Enten er de politikerne og byråkratene som utformer en slik politikk, svært svake til å skape en indre sammenheng i politikken som foreslås, eller så ligger det andre motiver bak (noe jeg mener det er fullt mulig å påstå uten å være konspiratorisk).
Det gir meg en viss tilfredstillelse å finne slike logiske inkonsistenser, men tilsvarende med frustrasjon når jeg ikke klarer å skape tilstrekkelig med engasjement eller interesse for å rydde opp i dem, og folk heller foretrekker å late som de ikke eksisterer.