«Tid for handling» er en offentlig rapport (NOU) skrevet av Helsepersonellkommisjonen (HPK) med det mål å stake ut kursen for framtidens helsetjenester.
Rapporten blir allerede benyttet i så og si hvert eneste sakspapir vi mottar i kommunen, og behandles som om påstandene som fremmes, er solide fakta. Det er de altså ikke! Tvert imot er dette en svært kontroversiell rapport som har mottatt mye kritikk, særlig fra folka som faktisk jobber innen helsevesenet vår, men også av framtredende forskere i SSB (som faktisk leverte tallmaterialet kommisjonen benyttet seg av).
Et alvorlig problem med HPKs rapport, er at den utelater flere essensielle problemstillinger. Et av de mest alvorlige problemene rapporten overser, er framveksten av private helseforsikringer i landet vårt.
Vi har allerede bygget opp et parallelt helsesystem til de offentlige helsetjenestene vi har vært så stolte av, noe som har bidratt til å forsterke forskjellene mellom innbyggerne. Denne utviklinga ser bare ut til å øke. Flere fastleger varsler nå om at helseforsikringene har skapt et alvorlig dilemma for dem. Flere pasienter med helseforsikring forventer nemlig full utredning samme om legene anser det som unødvendig. Fastlegenes «portvokterrolle»er altså trua.
Hvis det er én ting HPK framhever i sin rapport, så er det at vi i framtida må prioritere hva helsepersonellet benyttes til da vi vil oppleve stor mangel på arbeidskraft.
På tross av denne alvorlige utfordringen, finner de det altså ikke nødvendig å nevne at en stadig større andel av leger og sykepleiere brukes til hva nå enn pasienten ønsker å betale for i vårt parallelle, kommersielle helsevesen – helt utenfor vår kontroll. Og hva skjer når våre offentlige sykehus prioriterer ned enkelte typer behandling? Jo, disse flytter seg over i det kommersielle markedet, og blir et tilbud for dem som har råd til behandlingen. Tilbudet legger dessuten beslag på akkurat de samme legene og sykepleierne som før.
Det offentlige helsevesenet lekker altså som ei sil, og i følge HPK, finnes det ingen plan for hvordan tette igjen annet enn gjennom å redusere de offentlige tjenestene – for dermed å overlate mer til kommersielle aktører.